Russisk frykt

Jentungen til noen venner har fått kjæreste fra Marokko. Det verste er at de går tur i parken om kvelden, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det er gode grunner til at Annas foreldrene er livredde. Det var 49 rasistisk motiverte drap i Russland bare i første kvartal i år. Det er dobbelt så mange som i fjor, viser tall fra Moskvas kontor for menneskerettigheter. De mest utsatte er studenter fra Afrika og Asia, og jobbsøkere fra Sentral-Asia og Kaukasus. De jages av bander med skinheads som har drap som prosjekt. Simjon Tsjarnyj ved kontoret for menneskerettigheter sier det er gjenger av unge menn som har spesialiserer seg på mord. «De jakter på ofre for å drepe», sier han til Novye Izvestija. ANNA ER ALTSÅ ikke trygg, der hun går tur med kjæresten i parken om kvelden. Og han – kjæresten – er selvsagt enda mindre trygg. Hva om noen av dette landets 70 000 nynazister skulle dukke opp, og være i jakthumør? Jo, Annas foreldre har grunn til å engste seg. «Jeg ringte og skjelte henne ut da jeg fikk vite om det», sier Annas mor om noe av det mest uskyldige to forelsket, unge mennesker, kan gjøre. Hvis omstendighetene er normale.   MEN DET ER de ikke. Russiske sosiologer sier de håper de rasistisk motiverte myrderiene er en subkultur som vil forsvinne når disse gruppene får konkurranse fra andre deler av ungdomskulturen. Men mange menneskerettighetsforkjempere er mer skeptiske, og mener det langt på vei er en sosial aksept for rasistisk motivert vold. Den gir seg blant annet uttrykk i at de som blir tatt for rasistiske drap ofte ikke blir tiltalt for overlagt drap, men for ordensforstyrrelse. Deres unge alder, og det at de er ført bak lyset av eldre og mer ideologisk bevisste ledere, er en del av deres forsvar. Men i enkelte høyt profilerte saker, så statueres det også eksempler. En slik sak er drapet på studenten og antirasisten Timur Katavara i november 2005. Han ble stukket ned av en gjeng med skinheads midt på lyse dagen, midt i sentrum av St. Petersburg, mens han sto på gata og tok en røyk utenfor en bokkafé. Hovedmannen fikk 12 år. Tre andre fikk fra to til fem år, og tre fikk betinget dom.   RUSSLAND HAR en lang historie som et etnisk lappeteppe og mangenasjonalt imperium. Det første ordet for rasistisk motivert vold som ble tatt opp i de fleste europeiske språk, er det russiske ordet pogrom. Ordet betyr statlig inspirert vold mot jøder, og er fra verbet gramit, som betyr å ødelegge. Ganske usentimentalt, altså, slik livet i Russland ofte har vært gjennom historien. Og da som nå er så det sterke krefter i den russiske kirken som ikke utpreger seg med sin toleranse. Prester og skinheads har blant annet gått sammen i en uskjønn suppe, og demonstrert utenfor homseklubber i Moskva.   PÅ DEN ANNEN side så er folk i dette landet også flinke til å leve sammen. Rett ved siden av Peter Paul festningen, som var det første St. Petersburgs grunnlegger, Peter den store, bygget i byen, ligger en av Europas største moskeer. Bak Mariinskij-operaen ligger Europas nest største synagoge. Og hvis man går langs hovedgata Nevskij prospekt så kommer man først til en armensk kirke, bygget av etterkommerne etter de første som tok kristendommen som statsreligion allerede i år 199. Så kommer man til den katolske kirken, før man kommer til den protestantiske, som fikk tomta den ligger på i gave av nordmannen Cornelius Cruys, grunnleggeren av den russiske marinen. Og hvis man går 100 meter fra hovedgata så støter man på både en svensk og en finsk kirke. I tillegg har byen en stor georgiske kirke, og selvsagt alle de ortodokse kirkene.   DISSE BYGGVERK er fra Russlands storhetstid, da St. Petersburg var hovedstad i et imperium som strakte seg fra Polens vestgrense til langt ned i California. Og til tross for at ordet pogrom er russisk, så forteller disse byggverkene om et land der man i alle tider har måttet leve sammen. Enten man liker det eller ikke. Det har skapt en kollektiv bevissthet om at konflikter som ikke tøyles er farlige.   DERFOR ER IKKE Russlands nesten 30 millioner muslimer – 20 prosent av befolkningen – på barrikadene for sin rett til å synliggjøre seg. Nei, de lever sine liv så harmonisk som de kan, i sine hjem, uten å stikke seg ut. Det mangenasjonale Russland er ikke som det mangenasjonale USA, en «melting pot», en smeltedigel, av etnoser.

Russland er et lappeteppe av etnoser, der for eksempel jødisk identitet har overlevd og blomstret mot alle odds helt fram til i dag. Men denne etnos har blomstret innen husets fire vegger, ikke i det støyende og politisk farlige offentlige rom. Det er lang tradisjon for å ikke stikke seg ut – for ikke å ville bli lagt merke til – i Russland. Derfor er Annas foreldre – som ellers er storsinnede mennesker – redde når jentungen går tur.