Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Russisk havari

Ubåtdramaet i Barentshavet er ufattelig som menneskelig tragedie. Fordi det utspiller seg i russisk farvann og dreier seg om en russisk atomubåt, spør man seg også hva som skyldes Russland og hva som tilhører dramaet som sådan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forløpet ville vært annerledes om det hadde dreid seg om en amerikansk ubåt i Beringstredet, men vi må ikke tilskrive alle feil og forsinkelser det russiske systemet. Er det så sikkert at USA _ eller for den saks skyld Norge _ i en tilsvarende situasjon umiddelbart ville ha bedt om hjelp fra den tradisjonelle militære fienden? Nasjonal stolthet er ikke enestående for Russland.

  • Likevel har tragedien nok av «russiske» elementer. Den mest åpenbare er president Putins reaksjon. Han befinner seg på ferie ved Svartehavet, dit han reiste omtrent samtidig med at ulykken inntraff. Først onsdag kommenterte han tragedien, og stadfestet det alle visste: Situasjonen var kritisk, men redningsmannskapet gjorde sitt beste. Enhver annen demokratisk valgt statsleder ville ha kommet seg så nær åstedet som overhodet mulig, fordi han eller hun ville visst at demokratiet krever slikt av sine ledere. Det vet ennå ikke den tidligere KGB-mannen.
  • Det er også rystende at de pårørende ennå ikke har fått noen henvendelse fra de militære myndighetene. Etter mediene å dømme, vet de ikke engang med sikkerhet om deres sønner og ektemenn er ombord i «Kursk». Den russiske tradisjonen tilsier at staten, ikke borgeren skal beskyttes, noe som bidrar til den alminnelige opplevelsen av staten som fiende. Denne er blitt styrket av dramaet i Barentshavet.
  • Beslutningen å sende den britiske miniubåten med fly til Værnes i stedet for direkte til Murmansk, kan kanskje ha en rasjonell begrunnelse men er uansett med på å svekke den lille tillit russerne måtte ha til politikerne. Avgjørelsen skal ha blitt tatt i Forsvars- og Utenriksdepartementet; der mistenker mange at man er mer opptatt av å redde ansikt og prestisje, enn av befolkningens tarv. Hvis man ikke riktig visste hva «tsaren» egentlig mente, ville det beste være å svare verken ja eller nei på tilbudet om hjelp fra Vesten: Send ubåten til Norge, så får andre ta ansvaret derfra.
  • Torsdag kunne avisa «Kommersant» melde at redningsoperasjonen kom så seint i gang fordi bergingen av en havarert atomubåt tilhørte militærøvelsen der «Kursk» deltok. Hvis dette stemmer, inngår det blant skjebnens mest groteske tilfeldigheter. Indirekte peker meldingen også mot en av de største hindringene vårt store naboland må overvinne.
  • Til den russiske tradisjon hører at man gjerne oppfører seg som om man lever i en lissom-verden. Besvergelser og slagord har _ helt siden general Potemkin prydet Katarina den stores reiserute med falske, velstående landsbyer betydd mer enn den langt mer ubehagelige og mindre lykkelige virkeligheten. Man kan nok mistenke, som russisk presse gjør, at Putins taushet skyldes at han ikke kan høste politisk mynt på ulykken. Man kan også mistenke ham for å være lammet: Slikt skal bare ikke skje med Nordflåtens nyeste atomubåt. Den var så trygg at man ikke hadde tatt bryet med å bygge inn de sikkerhetsforanstaltningene som er en selvfølge i vestlig produserte ubåter.
  • Men like lite som Nordflåtens stolthet klarer seg uten sikkerhetsutstyr, klarer de russiske myndigheter seg uten å ta hensyn til virkeligheten. Det er blitt klart i løpet av de døgnene tragedien har utfoldet seg fordi landet faktisk har tatt et lengre skritt inn i den moderne verden enn dens politikere og statsledere vil innse. Mediene lar seg ikke avspise med ulne, offisielle erklæringer, men trykker kritiske reportasjer og hudfletter myndighetene, «som gikk til bunns med 'Kursk'», slik Izvestija ser det. Og alle rapporter forteller om en befolkning som også er blitt mer moderne enn det den russiske statsmakten hadde trodd og kanskje håpet.
  • Derfor vil ikke ubåthavariet bare etterlate død, fortvilelse og kanskje radioaktiv forurensning, men markere at det russiske samfunn har vokst forbi sine ledere. Dette er det viktigste «russiske» elementet ved ulykken.