Russisk hytteliv

Tømmermennene kommer i nitida. De kommer fra alle kanter. Russlands vekst merkes i år best i hytteland, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TOKSOVO (Dagbladet): I åtte år har Russland opplevd en økonomisk vekst på mellom seks og åtte prosent hvert år. De fleste bekjente har vært i London og Paris, og gjerne i et par andre europeiske storbyer, og på badeferie i enten Tyrkia, Egypt, Hellas eller Thailand.« Seen this, Done that». De har dessuten gjerne pusset opp leiligheten, eller i det minste badet eller kjøkkenet. Og de bytter bil raskere enn vi gjør.

I ÅR HAR pengegaloppen kommet til hytta, eller datsjaen. Statistikken viser at russernes investering i villaer og hytter har økt 14.6 prosent siden i fjor. Hos oss, og utenfor byer som Moskva og St. Petersburg, er veksten mye større. Det merkes, for det har alltid vært folksomt på hytta i sommerferien, men aldri noe bråk. I år bankes og bygges det over alt. Det er et slående sceneskifte fra i fjor. En slags improvisert jernvarehandel som selger enkel redskap og litt plank, har dukket opp i veikrysset der innsjøen begynner. Fra den store trevareforhandleren litt lenger unna går det fulle lastebillass hele tida. En mann fra Azerbadsjan og hans familie har satt opp ei ølkran i landsbyens veikryss. Det er i det hele tatt et fascinerende kommersielt, etnisk og språklig mangfold i hyttelandsbyen Toksovo. Hit, til denne anonyme landsbyen i det som før 2. verdenskrig var en del av finsk Karelen, står det hver dag fra fem til ti grupper av menn som venter på tilbud om jobb. Konkurransen er knallhard blant disse ofte desperate arbeidssøkerne som har kommet til denne unnselige plassen fra hele det gamle Sovjetunionen. De forteller en historie om armod og muligheter i den postkommunistiske virkeligheten.

I ANNEKSET VÅRT bor for eksempel Ali fra Tadsjikistan, sammen med en bror. De ba tynt for seg, og siden de står lavest på den etniske og økonomiske rangstigen i dette babelske virvar, fikk de lov til å bo der gratis i sommer. En morgen vi dukket opp uanmeldt, så var mer enn 20 av Alis brødre, fettere og naboer i uthuset og det ulåste loftet. «De kom og ba om å få sove. Hva skulle jeg gjøre», sier Ali til sitt forsvar. Hvordan de alle fikk plass er et mysterium. De kommer fra et av de fattigste av landene i det gamle Sovjetunionen, der det knapt finnes arbeid, og gjør så godt de kan for å sende penger hjem til kone, barn og foreldre. Hva som førte dem til Toksovo er et mysterium. Men det må ha vært fattigdommens geniale og kyniske kompass.

MEN Å GJØRE SÅ godt de kunne var dessverre ikke godt nok til å få tilbud om å sette opp huset vi bygger. Det tilbudet fikk i stedet Aleksej og hans ukrainske arbeidslag. De har satt opp flere hus i landsbyen, har mye å vise til, og er – viser det seg – strålende håndverkere. Konkurransen med Ali og hans tadsjikiske brødre, fettere og naboer er rå. «Jeg reiser nesten tomhendt hjem», sier Ali, som bare får strøjobber, etter enda en sesong som fremmedarbeider. Broren hans sier at han ikke kommer til å reise til den blomstrende russiske økonomien neste år. Det lønner seg ikke. I hvert fall ikke som tadsjik. Det er tunge tider for dem, selv om Russland går så det suser. For omlandet ligger brakk. Og det er kjøpers marked her i Toksovo.

DET ER BARE nordmenn som har et like pasjonert forhold til hytta som russerne. Her kan folk leve ut dikterhøvdingen Leo Tolstojs mer enn hundre år gamle idealer om å leve av og med jorda. Jordflekkene dyrkes med nesten kinesisk, pedantisk, intensitet. Det er bare de styrtrike som har steinheller og gressplen i hagen. Så er da også opprinnelsen til de moderne datsjaene i Russland et desperat behov for mat. Det kollektiviserte landbruket hadde problemer med å fø befolkningen. Derfor delte man ut jordlapper utenfor byene etter krigen der folk kunne sette opp små hytter, dyrke sine egne grønnsaker og høste sin egen frukt. Derfor bugner hagen til Ivan i vest av mat, selv om huset er nytt og pengene sitter løst. «Mine egne moreller», sier han og smatter. Det nye av året er en uferdig badstue som det ukrainske arbeidslaget til Aleksej har satt opp. Vi er invitert på bjørkeris og vodka når den er ferdig. For tross nye tider, så skal det være som det alltid har vært.

DEN ENESTE NABOEN som ikke lager bråk er Olga på østsiden. Hun har ikke råd til å bygge på hytta. Den eneste sønnen hennes døde for noen år siden av kreft. Det var selvsagt trist, men sønnen hadde uansett dårlige prognoser, skulle det vise seg. Korrupsjonsenheten i politiet, der han jobbet, er oppløst, sier Olga. En av sønnens kolleger er førtidspermittert. De andre 16 som jobbet i hans enhet er drept, sier hun. Og, ja, det er på gater og torg – og på hytta – man hører nytt.