Russisk jord

Fra og med 2003 er privat eiendomsrett til jord lovfestet i Russland. Men som med så mange andre reformer i landets historie, frykter russerne at også denne skal virke mot sin hensikt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRÅLYSNINGEN SOM første januar krøp over de elleve tidssonene i Den russiske føderasjonen, innvarslet ikke bare at nyttårsbakrusen langsomt krøp fra øst til vest. Det nye året brakte iverksettelsen av en lov som ryster flere århundres tradisjoner i vårt naboland. Da ble det tillatt å kjøpe og selge landbruksjord.

Boris Jeltsin snakket om at privat eiendomsrett til jord måtte innføres, men Dumaen satte seg hele tida imot. Det gjorde den også da president Putin begynte å snakke om det samme, men han fikk sitt parlament til å vedta loven, og til å godta at den trådte i kraft fra 1. januar 2003. Motstanden var hard og dyptgripende - og er det fortsatt. Reformen bryter ikke bare med de kollektivbrukene som Stalin innførte; den skjærer som en plogfure tvers igjennom de mest grunnleggende russiske tradisjonene innen politikk og mentalitetshistorie - og den har for mange vært like dypt etterlengtet.

For å dempe bøndenes uro og i håp om å legge grunnlaget for framveksten av en selveiende, konservativ middelklasse som var lojal mot tsaren, innførte statsminister Pjotr Stolypin i 1906 en lov som tillot bøndene å oppløse landsbykommunene og fordele jorda seg imellom eller flytte til byene. Stolypins reformer møtte motstand i både konservative og radikale kretser. Bedre ble det ikke av at han med hard hånd slo ned alle forsøk på opprør i riket. Hundrevis ble henrettet i 1906 og 1907. Stolypin selv ble skutt i 1911, av en som representerte begge hans motstandere - en revolusjonær terrorist som også var politiagent.

STOLYPIN SØKTE å bøte på noe av den uretten livegenskapets opphevelse hadde brakt med seg. Slaveriet - som er det rette navnet på det russiske livegenskapet - ble avskaffet i 1861, ett år før slaveriet i Amerika, riktignok, men lenge etter at man i Europa sluttet å kjøpe og selge mennesker. Men i Russland kunne godseiere kjøpe, selge, leie ut eller spille bort bøndene sine etter forgodtbefinnende. Da det forhatte systemet endelig forsvant, skjedde det uten at bøndene fikk tildelt tilstrekkelig jord, slik at de gikk fra å slave for godseierne til å slave for landsbykommunen - akkurat slik de av Stalin seinere ble tvunget inn i statsstyrte kollektivbruk.

OGSÅ PETER DEN STORE (1672- 1725) hadde på sitt vis forsøkt å reformere bruks- og eiendomsretten til jord i Russland. Han lot en del av bøndene bli såkalte statsbønder. De eide riktignok ikke jorda, men de var selv juridiske subjekter, noe de livegne ikke var. I likhet med de livegne bodde de imidlertid i landsbykommuner, der jorda nok var eid av en godseier, kirken eller staten, men der det viktigste var bruksretten. Så vel jord som redskaper ble fordelt mellom landsbyenes innbyggere med jevne mellomrom, slik at alle i størst mulig grad fikk dekket sine behov. Med manglende eiendomsrett kunne ikke bøndene øde sin formue - de hadde jo ingen. Følgelig gikk ikke den fattigdommen eller det vanstyret som skyldes fyll, sykdom eller dovenskap, i arv til seinere generasjoner.

HVEM KAN EIE jorda? er et like russisk som sosialistisk spørsmål. Jorda brødfør oss alle, og å selge eller kjøpe den er som å selge eller kjøpe luft. Institusjonen med bruksrett i stedet for eiendomsrett er det da ideelt sett ingenting å si på - hadde bare ikke den ettertraktete varen liksom forflyttet seg en etasje opp i den russiske historien: fra jorda til bøndene. Godseiernes formue ble målt i sjeler, altså bønder. Som andre verdigjenstander kunne de pantsettes, og i 1859 hadde staten tatt 66 prosent av alle de livegne i pant - en viktig grunn til livegenskapets opphevelse to år seinere. Da ble bøndene plutselig verdiløse og avspist med skrinn jord eller bundet med bunnløs gjeld til den jorda som nå definitivt var godseiernes både til bruk og eie. Dette systemet var det Stolypin ville endre. Lenin lokket seinere med jord til bøndene, men det de fikk, ble konfiskert av Stalin, som førte krig mot bondestanden: Han henrettet de såkalte kulakkene, det lille som var av selveiende bønder. Resten ble tvangskollektivisert og bundet til hjemstedet med såkalte bostedsbevis, et passystem som eksisterer den dag i dag, og som hindrer folk fra å flytte fritt rundt om i landet. Og i manges øyne var Stalins industrialisering av samfunn og landbruk en krig mot jorda.

«DU SKAL IKKE LYVE. Jorda hører deg,» er bare ett av mange russiske ordtak som vitner om jordas hellige status i den russiske kulturen. Men det guddommelige kan ikke forvandles til spekulasjonsobjekt. Derfor møtte privatiseringsloven motstand så lenge. Andre forslag i debatten går ut på at alle innbyggere skulle få bruksrett til et avgrenset stykke, og den jorda som skulle selges, måtte selges med boplikt. Loven som nå trer i kraft, gjelder bare omkring to prosent av all jorda - men hvilke to prosent: Den fruktbare svartjorda, eller tundraen med permafrost?

Sporene etter de øvrige reformene skremmer: Vanlige russere regner med at jorda ikke blir kjøpt av bønder, men av banker og nyrike, som spekulerer med den. Jord er nemlig allerede lenge blitt kjøpt og solgt i Russland, uavhengig av noen lov. Det er en lukrativ geskjeft å frakte fruktbar jord fra svartjordsbeltet til de nyrikes villahager utenfor Moskva og St. Petersburg. Den mest seiglivete av alle russiske tradisjoner er å forvandle det som fungerer i Vesten, til et absurd teater. Men Putin får også i det hva Stolypin håpet på: En lojal, jordeiende klasse som står på maktens side mot ytterligere reformer.