Russisk kaos

For fem måneder siden godtok Dumaen Sergej Kirijenko som statsminister, etter at Jeltsin hadde doblet de folkevalgtes økonomiske privilegier. Men det er grenser for hvor ofte selv russiske folkevalgte lar seg kjøpe og fornedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det ser ikke Jeltsin, som igjen vil de skal spise av hånden hans og godta Tsjernomyrdin som Kirijenkos etterfølger, uten å synes å huske at Tsjernomyrdin hadde skapt alle de problemene som Kirijenko ble satt til å løse. Selv om det et øyeblikk så ut til at noe så sjeldent som et kompromiss skulle være mulig i russisk politikk, sa Dumaen nei på mandag. Gjør de det to ganger til, kan presidenten innsette sin kandidat, oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Det vil bety fullstendig kaos. Håpet ligger i et nytt kompromiss.

  • Det krever at alle parter gir litt. Tidligere lot kommunistene som om de var villige til det. Men nå lukter de makt. De lyktes i å presse Jeltsin til å godta en avtale der han ga etter for noen av deres krav, og været at de kunne få mer. Nå forlanger de at Jeltsin går av. Etter et nyvalg kunne de kanskje få presidentmakten - hvis de ikke allerede har deltatt i en regjering. For Russlands krise kan ikke løses i en håndvending. Enhver regjering vil tape i popularitet.
  • Kommunistene gir Vesten skylden for landets kaos, i likhet med en voksende del av befolkningen. Men Russland er ikke noe uskyldsrent lam som ofres på den onde, internasjonale kapitalismens alter. Kommunistene bærer selv en stor del av skylden for at krisen nå kan munne ut i sosial uro.
  • Hadde Ziuganov fastholdt kompromisset med Jeltsin, og støttet Tsjernomyrdins kandidatur som statsminister, ville den politiske situasjonen blitt roet ned og tilliten gjenskapt i økonomien. Men kommunistene vil, som Jeltsin, ha alt eller intet, og er villige til å kaste landet inn i kaos i håp om at de selv skal få makt.
  • Vesten frykter nå at Russland skal «forlate reformene» og oppgi «markedsøkonomi og demokrati». Men dette er rene besvergelser, ingen av ordene kan brukes om dagens Russland. I den grad vi tror det, og tvinger landet til å fortsette slik det har begynt, bærer vi et eget ansvar for landets krise. Russland er ikke demokratisk, men styres av en liten gruppe pengemenn. Det har en president som i flere år har demonstrert at han setter egen makt foran befolkningens beste.
  • De reformene Vesten vil at landet skal holde fast ved er, i den grad de har vært reformer, aldri blitt satt ut i livet. De reformene har spilt all økonomisk og politisk makt i hendene på en håndfull halvkriminelle. De har ført både profitten fra de tidligere statsforetakene som gikk med overskudd, og den økonomiske hjelpen, som er kommet fra Vesten, ut av landet.
  • Riktignok har regjeringen forsøkt å holde pengeverdi og pengemengde stabil, noe som er viktig, men ikke nok. Resultatet av den ensidige pengepolitikken er et land der pengeverdien holdt seg fordi lønninger ikke ble betalt, og der skatteinngangen er lik null, fordi alt overskudd er pløyd inn i utenlandske bankkonti. Den ansvarlige for miseren er Boris Jeltsin, som har sett sin makt best tjent med å støtte korrupte moguler. Det vil ikke bety krise for verden eller for Russland om myndighetene forsøker å få kontroll over økonomien. Kontrollert blir markedet alltid. Spørsmålet er om det skal ligge i hendene på de aller rikeste, eller om mer demokratiske institusjoner og lovgivningen skal få et ord med i laget.
  • Tidsskriftet Forbes, som ikke kan beskyldes for kapitalismefiendtlighet, har i siste nummer en større artikkel om Russland. Forfatteren, Vladimir Kvint, ser eneste håp i en renasjonalisering av Russlands foretak og handel med naturressurser. Han antar at mannen som kan gripe inn og skape stabilitet, er tidligere general Aleksandr Lebed. Han har støtte både blant kommunister og stormogulen selv, finansmagnaten Boris Berezovskij, men er, som Kvint skriver, «så pass kynisk» at han ikke tar hensyn til tidligere allierte hvis han først får makten.
  • I intervju med der Spiegel hevder Lebed at han bare vil ta imot makt som folkevalgt president, ikke som utnevnt statsminister. Men begivenhetene i Russland skjer hurtigere enn trykketida for tidsskrifter, så hvem vet?