Russisk rettferdighet

I Moskva er det reist en statue av rettferdighetens gudinne. Den er like spesiell som landet selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens rettssaken

mot oljegiganten Yukos går sin gang, og Mikhail Khodorkovskij sitter i varetektsfengsel, går oppussingen av bygningen til Russlands høyesterett også sin gang i Moksva. Den ligger like ved den norske ambassaden og er som tilsvarende bygninger i andre land, gigantisk og ruvende - en arkitektonisk manifestasjon av makt. At denne makten i landets og bygningens historie også har tatt utenomrettslige veier, kunne et grotesk funn som ble gjort i kjelleren for noen år siden tyde på. Man avdekket et 20-tall skjeletter. Først trodde man det dreide seg om ofre etter Stalins terror, men ganske snart ble offentligheten beroliget med at de nok var altfor gamle til dét. Visstnok skulle de stamme fra tida for en annen av landets berømte despoter, nemlig Ivan den grusomme.

Skjelettenes

eiermenn merket nok liten forskjell, til det er rettstradisjonen i Russland altfor lik seg selv. Så seint som i 1993 uttalte Anatolij Lukjanov, som var hjernen bak det mislykkete kuppforsøket mot Gorbatsjov et par år tidligere og som da nettopp hadde sluppet ut av fengselet, at Vestens framhevelse av individet ikke er noe for Russland, som har sin kollektivisme å ta vare på: «I Russland er ikke individet, men staten det rettslige subjekt,» fastslo han. Jeg mistenker at både Ivan den grusomme og Josef Stalin ville nikket gjenkjennende.

Det løper

lange linjer i Russlands historie. Pjotr Stolypin, som var statsminister i tsarens siste år - fra 1906 til han ble drept i et attentat i 1911 - påpekte at Russland ikke trengte lover, fordi landet hadde rettferdighet. Det samme ble sagt i 1990-åra, og jeg skulle ta mye feil om Stolypin hadde funnet det på selv. Til det er ordene for veltilpasset den russiske tradisjonen. «I vårt land har vi vår egen og helt enestående utviklingsvei,» heter det i en artikkel i Moskovskij Komsomolets fra 23. juli i år. «Og vi har vår egen, fullstendig særegne rettstradisjon,» bemerker journalisten. Hun står og betrakter statuen av Justitia, som nettopp er reist på den nyrestaurerte høyesterettsbygningen.

Justitia

, eller Themis, som hun het i Hellas, er gudinnen for rettferdighet og tingenes rette orden. Hun er avbildet med bind for øynene, en skålvekt i den ene hånden og opprinnelig med et overflødighetshorn i den andre. Etter hvert ble hornet erstattet med et sverd. Og slik kjenner vi henne i dag: Den upartisk, blindt dømmende - i alle fall om vi ikke bor i Moskva. Der er hun ikke lenger blind. Hun stirrer med vaktsomme øyne rett framfor seg, fortsatt med skålvekt i den ene hånden, mens den andre holder et skjold.

Og dette

er ikke noe påfunn fra en tilfeldig billedhogger. I Moskva bygningskontor får journalisten vite at hun skulle være akkurat slik: «Vår Justitia kan ikke ha lukkete øyne, for hun ser alt og vet alt,» forklarte man der. Hun er også en rettferdighet av det fredelige slaget, på kontoret understreket man at siden hun ikke har sverd, kan hun verken stikke eller slå. Hun kan bare forsvare seg.

Hun stirrer vaktsomt mot vest, og vender ryggen til Kreml. Kanskje like bra. Det er nok mot Vesten hun vil forsvare seg, og i Kreml hun har etterlatt sverdet sitt, slik at lovene ikke dømmer på tvers av makten.