Russisk rulett

Russiske aviser har hatt blandete kommentarer til mandagens faktiske devaluering av rubelen. Noen oppfordrer folk til å handle varer og kvitte seg med rublene. Andre framhever at regjeringen nå kan betale lønna den skylder befolkningen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

At lønna kan komme til å bli halvert, nevnes ikke. Dermed beviser kommentatoren at forakten for folket lever også i Jeltsins Russland. Først var det tsaren som behandlet russerne som umyndige barn. Dernest grep bolsjevikene ideen om at et rettferdig lykkeland kunne kommanderes fram på jord. Nå er det finanspolitikken som går foran alle andre hensyn.

  • Jeg kan ikke vurdere om devalueringen var «nødvendig», hva nå enn det betyr. Men de problemer den skal løse, oppsto ikke mandag. Og regjeringens tilleggsbestemmelse om at all gjeldsbetaling til utlandet skal fryses i 90 dager, kommer i første rekke medlemmene av Jeltsins «økonomiske råd» til gode. Der sitter landets rikeste menn, som i sin tid finansierte hans valgkamp og nå eier de største bankene. Til sammen er de gode for langt mer enn de 22 millioner dollar som Det internasjonale pengefondet bevilget Russland i forrige måned.
  • Dette kjempemessige lånet var et annet forsøk på å redde Russlands økonomi, og ble gitt under forutsetning av at regjeringen foretok en rekke innstramninger. Men økonomiske symptomer har ikke nødvendigvis økonomiske årsaker. Verken devaluering eller innstramninger kan derfor i lengden hjelpe Russland. Tvert imot, når befolkningen reagerer med å ta pengene ut av banken og handle varer eller dollar, kan det vise seg å være begynnelsen til en ny hyperinflasjon.
  • Økonomisk sett er Russlands problem at ingen regner med så pass stabilitet at det lønner seg med langsiktige investeringer, eller overhodet å sitte med rubler. Det er flere dollar i omløp enn nasjonal valuta, og næringslivet har aldri helt kommet ut over markedet i betydning basar: Pengene brukes til å handle varer som kan hamstres. I et større perspektiv er dette uttrykk for landets dypeste problem, en manglende tillit mellom stat og folk.
  • I stedet for å benytte de sju årene som er gått etter Sovjetunionens sammenbrudd til å bygge opp en politisk kultur og fundere økonomien med lover og regler, skjøt først presidenten i stykker sitt eget parlament. Dernest trumfet han igjennom en grunnlov som gir ham all makt, for så å lokke eventuelle gjenstridige folkevalgte med stadig nye privilegier om de opponerer mot ham. Den valgkampen som i russiske og vestlige medier ble lansert som demokratisk, inneholdt ikke én politisk debatt, kun reklame.
  • I stedet for å bryte ned monopolene fra sovjettida, har Jeltsin og hans regjering basert sin makt på dem, og latt svære, lønnsomme bedrifter komme på utvalgte, private hender. De økonomiske transaksjonene er ugjennomsiktige og preget av korrupsjon. Pengepolitikken har vært satt foran alt, med løfter som hentet ut av kommunistenes retorikk: Om du ikke får lønn, får i alle fall dine barnebarn en lysende framtid. Resultatet er et land styrt av en liten klikk der økonomi og politikk er viklet sammen i en vase, der kriminelle strukturer har overtatt for statsmakten, og der det er livsfarlig for enkeltpersoner å starte økonomiske foretak. Blir man ikke ruinert, blir man skutt - om ikke beskyttelsespenger betales.
  • Vesten står langt fra uten skyld i denne utviklingen. Med kortsynt enøydhet har vi heiet fram de makthavere som gir raskest profitt og foreløpig stabilitet, uten å spørre om fundamentet var til stede for at den lovpriste markedsøkonomien ikke skulle bli røverkapitalisme. Men før eller seinere må Russland ta et oppgjør med sovjettida og grunnlegge en samfunnskontrakt basert på medbestemmelse og ikke utnyttelse.
  • Hvis ledelsen hadde vist klokskap, burde dette vært fasit etter sju år. Når det motsatte synes å være tilfelle, skal vi ikke bli forbløffet om den gjennomgripende kriminaliteten og statsmaktens faktiske svik mot innbyggerne fører en åpent autoritær leder til makten ved neste valg. Selv den sindige liberaleren Grigorij Javlinskij frykter sosialt opprør etter devalueringen.