Russisk rulett

Veien Russlands president Putin må gå i sitt Irak-diplomati, er full av miner og selvskudd. Så langt har han unngått å skyte seg selv ei kule for panna.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN CHIRAC OG EN BLAIR er under sterkt press mens de varsomt bereder grunnen for et FN-kompromiss om Irak som gjør at ingen taper ansikt. Imens holder Russlands president Vladimir Putin seg pyntelig i bakgrunnen, selv om han var på tråden med sin nyallierte Chirac midt under EUs krisemøte natt til i går. Ingen vet bedre enn Putin selv at Russland må stå fram med kraft, men samtidig trå varsomt i sitt Irak-diplomati. Vi er vitne til et fascinerende spill. Hadde det ikke vært for at prognosen for krig er overveldende, kunne vi nyte spillet fullt ut.

DA PUTIN BESØKTE Paris i forrige uke, truet han med å legge ned veto mot en Irak-resolusjon som krever krig. Rammene var perfekte. Den russiske presidenten kom direkte fra Berlin der han hadde møtt sin venn Gerhard Schröder, og i Paris ble han tatt imot av en opplagt president Jacques Chirac. En mektig koalisjon av europeiske stormakter sto imot det amerikanske presset for krig mot Irak. Det var som om historien snakket i store bokstaver, og de tre lederne anstrengte seg for å overbevise seg selv, hverandre og verden om at «sammen er vi sterke».

DET ER LANGT fra sannheten. For de tre er verken spesielt sterke hver for seg, eller forberedt på å stå sammen når det blir alvor. Russland er trolig det første leddet i denne kjeden av europeiske stormakter som vil ryke. Putin var den første av «krigsmotstanderne» til å antyde at Russland også kunne komme til å støtte USA i FN allerede for tre uker siden. Grunnen er ikke bare russisk pragmatisme, eller om man vil, opportunisme. Grunnen er tunge økonomiske og strategiske interesser som gjør at USA og Russland for det første har noe som likner et skjebnefellesskap. For det andre en frykt for uoversiktlige tilstander etter en Saddam, hvis Russland har opponert og irritert et seirende USA for mye.

MYE STÅR PÅ SPILL for Russland i Irak. Det spilles om olje, penger, geopolitisk innflytelse og det som til sjuende og sist vil være det viktigste for Putin - USAs gunst. La oss ta oljen og pengene først. Iraks statsgjeld fra Sovjet-tida er på åtte milliarder dollar. Men det er det minste problemet for Putin i hans Irak-politikk. Det er mye viktigere for russisk økonomi at russiske oljeselskaper er i fremste rekke når startskuddet går for investeringer og utvinning av irakisk olje etter at Saddam er fjernet og de økonomiske sanksjonene mot Irak er borte. Det er avgjørende for russisk økonomi at landet er en spiller med størst mulig innflytelse over den internasjonale oljeøkonomien.

HØYE OLJEPRISER og stor eksport har vært avgjørende for å smøre russisk økonomi, som de siste åra har hatt en vekst på mellom tre og seks prosent. En fot på gasspedalen når oljen fra Irak pumpes opp er viktig for Putin. George W. Bush har ikke gjort noen hemmelighet av at han vil huske hvem som var venner, og hvem som ikke var det, når Saddam engang er ferdig. Spekulasjonene om USA vil legge ned amerikanske baser i Tyskland, viser at dette ikke nødvendigvis bare er tomt prat.

PRESIDENT PUTIN spiller aktivt i det nye århundrets europeiske, diplomatiske konsert. Men i de viktigste spørsmålene for Russland, medlemskap i WTO, gjeldssletting, sin egen krig mot tsjetsjenske terrorister, og mest mulig kontroll over internasjonal oljeindustri, har Putin mest å tjene på et nærmest mulig forhold til USA. Putins talsmenn gjør seg flid med å understreke at de ikke har kjøpslått med USA om premier etter en krig. Men amerikanerne har gjort det klart at store oljefelter i Irak vil bli lagt ut til internasjonal oljeindustri etter en krig. Russland er i fremste linje i startgropa når sanksjonene mot Irak opphører på grunn av de nære forholdene mellom de to landene siden slutten av 60-tallet. Det er viktig for Putin å sørge for at slike kontrakter ikke forsvinner og at Russland får sin del av kaka.

KRIGEN MOT IRAK er en krig om olje, sier krigsmotstanderne. Det er vanskelig å ikke gi dem mye rett. For Putin dreier en krig mot Irak seg i hvert fall mye om olje. For Putin kan nok være mot krig. Men at han er for olje, er det ingen tvil om.