Russisk runddans

Boris Jeltsin ga Tsjernomyrdin sparken fordi han manglet pågangsmot, initiativ og nye ideer. Søndag ble han gjeninnsatt i embetet fordi han er «ærlig, rettskaffen og en politisk tungvekter». Så var han vel ikke det for fem måneder siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eller er Jeltsins yndling fra i forgårs, Sergej Kirijenko, en uærlig lettvekter som presidenten ikke kan stole på? Og er presidenten gått lei de unge reformpolitikernes nye ideer?

Jeltsin har sin politiske utdannelse fra den sovjetiske videreføringen av tsarmakten. I likhet med de foregående tsarer skylder han på sine rådgivere når noe går galt. Inntil nylig syntes det som om det russiske folk kjøpte hans strategi. Lille far satt i Kreml omgitt av onde rådgivere.

  • Men når rådgiverne forvandler seg fra landets redningsmenn til udugelige fanter på stadig kortere tid, uten at noe virkelig endres, bortsett fra til det verre, og når presidentens slalåmmanøvre overføres direkte i tv, får også russerne øynene opp for at deres gamle virkelighetsforståelse ikke stemmer.
  • Samtidig har den politiske turbulensen en annen eiendommelig pedagogisk virkning: Ziuganov og hans kommunistparti dominerer Dumaen, men ifølge grunnloven har ikke de folkevalgte noen makt. Presidenten peker selv ut sin regjering. Nå insisterer kommunistene på at regjeringen må ta hensyn til valgresultatet, og slik sett bli mer demokratisk. Den rollen kommunistene har fått tildelt i Jeltsins Russland, tvinger dem med andre ord til å målbære ideer som går på tvers av den rollen de historisk har spilt i landet.
  • Både tsaren og kommunistene er ofre for historiens list: Uansett personlige motiver kan de ikke annet enn å stimulere til utvikling i retning av et åpnere samfunn. I et lengre perspektiv vil det bidra til å løse også de problemene som i øyeblikket herjer landet. Russland har bare ikke tid til å vente på at stabilitet nås gjennom feilskjær og forvirring. Som resten av verden, er landet trukket inn i den internasjonale økonomien, der investorer og spekulanter opererer med oversiktlige frister.
  • Paradoksalt nok kjemper den norske regjering i disse dager mot tilsvarende trusler som Jeltsin i Russland. En manglende tillit til norsk økonomi i det som med en besvergelse kalles «markedet», har drevet myndighetene først til rentehevinger, så til å la krona flyte, akkurat som det skjedde for én uke siden i Russland.
  • Bak krisen i begge lands finansmarkeder ligger synkende oljepriser og sammenbrudd i Asia. Likevel er forskjellene enorme. Norsk økonomi går så det suser, den russiske er på sammenbruddets rand. Lønninger blir ikke utbetalt, fagforeningen truer med landsomfattende streik 7. oktober, gruvearbeidere har i ukevis slått leir utenfor regjeringsbygningen.
  • Den internasjonale økonomien styres ikke så mye av realiteter som av forestillingen om hvordan det står til. Av en eller annen grunn har tilstrekkelig mange aktører i markedet fått det for seg at de ikke kan stole på norsk økonomi, med de konsekvenser vi kjenner på kroppen. Lett er det ikke for våre myndigheter å snu skepsis til tillit, men de har det uendelig mye lettere enn de russiske.
  • Utnevnelsen av Tsjernomyrdin er et forsøk på å skape tillit, innenrikspolitisk og utad. Eksperimentenes tid er forbi. Roret er overtatt av en erfaren, «ærlig og rettskaffen» apparatsjik, som vet hva styring betyr. Tsjernomyrdin er også offisielt utnevnt til Jeltsins kandidat ved presidentvalget i år 2000, slik at alle skal vite at han kan bety kontinuitet.
  • Til tross for hva Jeltsin gir inntrykk av, er han ikke eneveldig i Kreml. Hans suksess er avhengig av russiske pengemenn og moguler. Tsjernomyrdins tilbakekomst i det politiske toppsjiktet kan tyde på at de ser ham som garantist for det de forstår som stabilitet. På kort sikt kan det føre til ro i økonomien. Men verken de, presidenten eller Tsjernomyrdin kan løpe fra det faktum at de problemene statsministeren nå overtar, ble skapt under hans forrige ledelse. Den russiske runddansen går videre. Det synes som om det beste vi kan håpe på, er at den ikke også foregår på samme sted.