Russisk sensommer

Russere flest steller sine jordflekker og høster bær og sopp i skogen for å overleve nok en vinter, regjeringen kjemper mot truende finanskrise og stadig hissigere streiker, mens neste valg til Duma og president rykker nærmere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aleksandr Lebed, tidligere general, nå guvernør i Krasnojarsk og mulig presidentkandidat var for en måned siden i USA og spådde devaluering av rubelen og sosiale opptøyer i Russland. Kort tid seinere reddet Det internasjonale pengefondet rubelen, med løfter om lån på over 22 milliarder dollar, den største hjelpepakke som noensinne er bevilget.

  • Den enorme summen kommer i første omgang ikke vanlige russere til gode. Det meste går til betjening av utenlandsgjeld, og til å styrke valutareservene. Derfor har de sporadiske opprørene i befolkningen fortsatt, selv om den brann Lebed spådde ikke har flammet opp.
  • I Vladivostok streiker ambulansepersonalet, som ikke har fått lønn på fire måneder. Torsdag kuttet et kraftverk i Sibir elektrisitetsforsyningen til jernbanen og stanset 48 tog. Regjeringen truer med kutt i overføringer til den ulønnsomme kullindustrien. Og fagforeningen har svart med å oppfordre til landsomfattende streik 7.oktober.
  • Bak de ubetalte lønningene spøker manglende skatteinnbetalinger, korrupsjon og den manglende evnen fra sentralregjeringens side til å hanskes med problemene, selv om viljen nok er tilstede. I forrige uke påsto Nezavisimaja Gazeta at finanskrisen skyldtes at sentralbanksjefen hadde tatt ut nærmere 16 millioner kroner til eget bruk, men bak avisa står røverbaronen Berezovskij, som fører sitt høyst private politiske spill. Den tidligere så sentraliserte staten synes å smuldre i alle retninger.
  • Også dens egne organer rammes. Süddeutsche Zeitung fortalte torsdag at de russiske utenriksstasjonene ikke bare blir brukt som sentra for politisk spionasje og industrispionasje. Man hadde begrunnet frykt for at de sto i kontakt med Russlands organiserte kriminalitet. Andre kilder påstår at bevilgningene til konsulatene nå er så lave at personalet må dekke inn lønna selv.
  • Nylig advarte Lebed sentralregjeringen om at han i egenskap av guvernør i Krasnojarsk ville legge regionens atomraketter under lokal kontroll, fordi de militære enhetene som vokter dem ikke får lønn fra Moskva. Dette er ett av flere tegn på en regionalisering av landet som har pågått lenge, men som ikke bare er negativ. Det som fungerer i Russland, befinner seg på det lokale plan, ofte helt nede på familie- og venneplanet. Folk overlever uten lønn fordi de betaler svart til hverandre for varer og tjenester, den manglende skatteinngangen skyldes delvis at lokalt næringsliv handler direkte med utlandet og investerer i nærmiljøet.
  • Den voksende motsetning mellom sentrum og periferi vil nok prege neste års Dumavalg. I sitt siste regjeringsår kan ikke Jeltsin regne med en mer medgjørlig Duma, og uansett hva den neste presidenten heter, må han ta mer hensyn til provinsene enn det den nåværende gjør _ i alle fall om håpet om demokrati i Russland skal holdes levende.
  • Så langt har verken myndighetene eller Vestens oppførsel fått russere til å tro på demokratiet. USA investerer 10 ganger mer i Kina enn i Russland, og hele Vesten kappes om å innsmigre seg hos den autoritære lederen i Azerbajdzjan for å få tilgang til oljeressursene i Kaspihavet. James H. Billington refererte i New York Times 17. juni en undersøkelse blant russere om hvilket statsoverhode i det tidligere Sovjetunionen man hadde tillit til. Hviterusslands diktator Aleksandr Lukasjenko og Kazakhstans føydalherre Nursultan Nazarbajev ble nevnt av 20 prosent, ingen russisk politiker kom over 0,4 prosent.
  • Billington kritiserer Vestens tro på at nye lån kan løse Russlands problemer. De utgjør nødvendig førstehjelp, men det er langsiktig hjelp landet trenger. Han foreslår at lokale ledere og politikere bringes til Vesten på et slags studieopphold over lengre tid, slik at de med egne øyne kan se at det finnes systemer som fungerer. Han har USA i tankene, men også Russlands øvrige naboland burde ha noe å vise fram. Sannheten er at resten av verden ikke tåler et sammenbrudd i atommakten Russland. Derfor bevilget Pengefondet det største lån i sin historie til landet, men derfor må vi også tenke lengre enn øyeblikkets finanskriser.