Russisk sommer

President Jeltsin har en hektisk uke. Mandag erklærte Det internasjonale pengefondet at landet får et lån på 175 milliarder kroner, den største hjelpepakken fondet har bevilget på 20 år. I dag starter Dumaen behandlingen av lovene som trengs for å oppfylle Pengefondets betingelser. Men fredag er landet tilbake i historien. Da skal tsar Nikolaj 2. begraves i St. Petersburg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Heller ikke historien gir ro: Eksilkirken nekter å godta at man har funnet tsarens levninger. Han er allerede erklært for helgen uten jordiske levninger, følgelig må det være andres bein som ligger i kista. Kirken i hjemlandet ønsker ikke konflikt med søsterinstitusjonen, så metropolitten blir hjemme. Da kan verken president eller statsminister delta i begivenheten, og Duma-lederen tilhører kommunistene - som vil begrave en høne i protest.

  • Indirekte har dette noe lattervekkende kaoset forbindelse med den økonomiske krisen som rir landet. Mistenksomhet og krangel om eiendomsrett til historien er elementer som har lammet innenrikspolitikken gjennom flere år. Det russiske samfunnet er i skremmende grad preget av en mangel på det som må ligge til grunn for enhver økonomi: tillit.
  • Statsansatte får ikke utbetalt lønna de er lovet - med den følge at de som kan tar svarte jobber og fanges inn i det uklare lovløse nettet av næringsliv som kalles mafiaen. Da betaler de ikke skatt, og staten får enda færre midler til å dekke lønninger, pensjoner og andre offentlige utgifter.
  • I provinsen ser lederne få grunner til å betale skatt til sentralregjeringen. I stedet handler man direkte med utlandet, eller bedrifter inngår separate avtaler om varebytte seg imellom. For å få mest mulig igjen for sine egne varer, skriver de opp verdien av dem, noe som igjen fører til høyere skattekrav - som ikke betales.
  • Først utstyrte regjeringen skattepolitiet med automatvåpen, skuddsikre vester, og ga innkreverne tillatelse til å beholde en viss prosent av det de klarer å presse ut av bedrifter og privatpersoner. Disse nær sagt klassiske russiske løsningsforsøkene førte ikke fram. Derfor har den nå foreslått en skattereform som ifølge Argumenti i Fakty blant annet medfører 3% høyere skatt for dem som tjener under 120000 kroner i året, og 5% lavere skatt for dem med en årsinntekt på mer enn 150000. Også bankinnskudd skal skattes, med 20% på innestående. På sykehusene skal maten betales av pasientene, og de som vil ha utdannelse, må betale skatt for den.
  • Man trenger ikke være fag-økonom for å se at denne reformen ikke vil skape stabilitet og tillit. Hvem vil sette beskattete penger i banken, for så å måtte betale en femtedel av beløpet i ny skatt? Men så er det bare umælende småfolk som ikke flytter pengene til utlandet, eller ikke tør å ha sparepengene hjemme: to tredjedeler av bankinnskuddene tilhører pensjonister. At kapitalismen i Russland er det Lenin advarte mot, en krig mellom fattige og rike, får befolkningen bekreftet når de som tjener mest, skal betale minst i skatt.
  • Den kommunistdominerte Dumaen vil i utgangspunktet ikke gå med på reformpakken. Derfor har Jeltsin truet med å heve avgiften på import av utenlandske biler med stor motor, noe som treffer de folkevalgte rett i egeninteressen. Vil de ikke likevel, overtar Jeltsin styringen gjennom dekreter. Slik virker det mye omtalte russiske demokratiet.
  • Offentlig ansatte har streiket og protestert i månedsvis, men dette har ikke fått Pengefondet til å yte sitt gigantlån. Krisen i Asia og synkende oljepriser var utslagsgivende. Rubelen vaklet, en devaluering ville fjernet det siste skinn av tiltro og tillit til presidenten og hans regjering, og truet utenlandske investorer. I en verdensøkonomi blir stabiliteten i samfunnet avhengig av tillit på finansplanet, ikke omvendt.
  • Derfor kan nok hjelpepakken styrke den makroøkonomiske situasjonen og hindre åpent kaos, men folk flest får det ikke bedre. Det blir bare ikke verre, og det er det ingen som merker. Etter i 70 år å ha blitt tvunget til å ofre seg for kommunismens idé, må den jevne russer nå ofre velstand og helse for å holde finanspolitikken stabil. Det er lite trolig at han og hun vil bøye seg for dette i lengden. Men det vil vise seg ved neste presidentvalg.