Russiske sjangrer

Fortsatt bidrar litteraturen til å forstå virkeligheten i Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nyhetene fra Putins Russland er foruroligende, ikke bare fordi de kan tyde på at landet går inn i en ny epoke med ensretting, men fordi det er så vanskelig å tolke dem. Khodorkovskij, for eksempel, en gang Russlands rikeste mann, er dømt til ni års fengsel for skatteunndragelse. Er han en samvittighetsfange, som er dømt fordi han støttet opposisjonen mot Putin, eller er dommen et tegn på at myndighetene har begynt å rydde opp i villmannsøkonomien?

Den russiske samtidslitteraturen gir ikke svar på slike konkrete spørsmål. Men også i dag kan den bidra til forståelse av hvor det foruroligende ligger. Det bekrefter ei lita bok som foreningen Russiskantologi nylig har utgitt: «Den nye vodkaen. Seks artikler om russisk, ukrainsk og hviterussisk samtidslitteratur», redigert av Bernhard L. Mohr og Martin Paulsen. «Dagens russiske samtidslitteratur,» skriver redaktørene i forordet, «er kraftig kost. Den er berusende sterk, kan være vanskelig å svelge og har stor påvirkningskraft på leseren. Det er heller ingen overdrivelse å si at man ved noen tilfeller blir dårlig av å lese for mye.»

Med et par unntak har norske forlag hittil oversett russiske samtidsforfattere. Boka presenterer et utvalg av dem, og gir en innføring i diskusjonen rundt samtidslitteraturen, som også gir et bilde av dagligliv og politikk i Russland. Den offisielle sovjetlitteraturen var en pompøs karikatur av den store russiske fortellertradisjonen fra det 19. århundre. Samtidig opprettholdt forfatterne sin posisjon som hevet over vanlige folk; var Dostojevskij og Tolstoj «folkets samvittighet» i det 19. århundre, ga de beste sovjetforfatterne folket stemme i det 20. århundre. I begge tilfeller var forfatteroppgaven av moralsk og ansvarlig karakter. Det er en arv den nye vodkaen søker å riste av seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Viktor Pelevin, som er oversatt til norsk, ble anklaget for å forskjønne narkotikabruk, svarte han: «Jeg er forfatter, jeg er ikke ansvarlig for noen.» Veteranen innen den nye bevegelsen, Viktor Jerofejev, krever at litteraturen må kvitte seg med det ensidige moralsnakket, eller «hypermoralismen», som han kaller det. Erfaringene fra Sovjetunionen viste likevel at moralen ikke henger sammen med virkeligheten. Han søker tilbake til de russiske modernistene, men inspirert av blant andre marki de Sade gir han arven en egen vri. «Hos flere av samtidsforfatterne,» skriver Mohr, «finner man utallige motbydelige, brutale og groteske scener».

Kafkas verden synes absurd i Vesten, i Russland er den reell. Det samme kan sies om Mikhail Bulgakovs «Mesteren og Margarita». Samtidsforfatterne kan gjerne hevde at de representerer en «ahistorisk postmodernisme», men også de beskriver en virkelighet, nemlig en livsverden i oppløsning, der alle idealer er forløyet. I beste russiske tradisjon er forfatterne dessuten fremdeles i en viss forstand hevet over leserne. Deres historieløshet er påtatt, noe som ikke er tilfelle for et folk som er kastet hit og dit gjennom et århundres ideologiske svingninger. Jerofejev har doktorgrad på Dostojevskij og den franske eksistensialismen.

«Sjangerblanding» og «sjangeroverskridelse» er ord som beskriver både litteratur og virkelighet i Russland. «Fantastisk realisme» var Dostojevskijs eget navn på sin litteratur. Samtidsforfatteren Ljudmila Ulitskaja, som merkelig nok ennå ikke finnes på norsk, tilhører samme tradisjon. Boris Akunin - som er en japanskfilolog ved navn Tsjkhartisjvili - har gitt triviallitteraturen et løft gjennom sine kløktige detektivfortellinger. Han er å få på norsk. Og den hviterussiske dikteren Adamovitsj begår hva man i denne sammenheng må kunne kalle en virkelig sjangerblanding når han i et dikt oppfordrer til mord på den hviterussiske presidenten - uten ironi.

Den politiske virkeligheten har aldri vært fjernt fra den litterære i Russland. Men det som i litteraturen er fruktbart, er destruktivt i politikken. Et diktatur er en «sjangerblanding», mellom politisk og åndelig makt. I tilfellet Khodorkovskij anklager hans tilhengere det russiske rettssystemet for et tilsvarende samrøre: Den utøvende og den dømmende myndighet rotes sammen. Han selv framstår likeledes som både mesen, moderne ansvarlig kapitalist - og svindler.

Men hva er sant? Nettopp blandingsformene, det er hva som skaper følelsen av uro også når det gjelder Putins Russland. Og det er noe litteraturen fortsatt kan vise oss. Men da må norske forlag komme på banen.