Russlands framtid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For et par uker

siden skrev Aftenposten at russerne fra nå av må ut i skogen dersom de vil demonstrere. Årsaken ligger i en lov som er i ferd med å bli vedtatt, og som president Putin nok vil underskrive når den tid kommer. Den skal angivelig beskytte mot terrorisme, og forbyr derfor demonstrasjoner og møter i nærheten av blant annet regjeringsbygninger og andre offentlige bygninger, veier, ambassader, stadionanlegg, sykehus, skoler, konsertsaler, fabrikker, oljerørledninger og kirker. Bare steppen og skogene blir igjen - og dit trekker vel demokratiet seg også tilbake for ei tid, fra Putins behanskede jernhånd.

Vladimir Putin

har som mål å gjenopprette Russlands storhet og stolthet. Men, som det heter i et persisk ordtak: «Når noen taler om fortida, ta ham i hånda og be ham vise deg hvilken fortid han mener.» Hvilken det er, kan vi se av den fortida det offisielle Russland ikke vil vite noe av.

Lidia Bobrova heter en internasjonalt anerkjent filmskaper. Både «I det landet», som har gått på norske kinoer, og hennes siste film «Babusia» - «Besta» - har fått en rekke høythengende priser i utlandet. «I det landet» fikk også den russiske «Oscar»-prisen, men det var i 1997. Siden da har det vært vaktskifte i Kreml. Alle Bobrovas filmer handler om livet i dagens Russland. I «Babusia» behandler hun skjebnen til en kvinne som hele sitt liv har arbeidet for barn og seinere barnebarn. Men da hun på grunn av sykdom i familien må flytte, viser det seg at ingen har tid til å ta seg av henne.

Filmen er vist

på filmfestivalen i Tromsø og under de russiske filmdagene på Lillehammer for et par måneder siden. Forhåpentlig settes den opp på norske kinoer også. Den setter det framvoksende Russland i et bittert lys.

Mens den møtes med ovasjoner utenfor Russland, skriver den offisielle nettportalen for Ministeriet for presse og massemedier i Russland, «Kultura-portal», at den «har en ideologisk feilaktig innfallsvinkel». Den anonyme forfatteren antyder også at Bobrova spekulerer i hva et utenlandsk publikum vil like.

I Moskva

kneiser Kristi Frelseskatedral, gjenoppbygd i løpet av fire år. Der samles den verdslige og den geistlige makt under høytidene. Katedralen skulle være nøyaktig slik den opprinnelige katedralen sto før den ble sprengt av Stalin i 1931. Og det er den blitt. Den er med andre ord en kulisse, en historieforfalskning. Når man trer inn, får man følelsen av at alt fortsetter som før, ingenting er skjedd siden kirken første gang sto ferdig i 1883. De mellomliggende åra hopper vi bare over. I sine filmer er det de åras betydning for våre dager Lidia Bobrova behandler. Og til tross for at de mektige nok tror de bygger ei framtid, solid fundamentert på den lysende fortida, er det Bobrova og hennes likesinnede som peker framover. De andre peker mot samme falskneri som katedralen. Russlands framtid er avhengig av kritikk, forståelse og erkjennelse av fortida, selv om den ikke kan foregå andre steder enn på steppen og i skogene.