Russlands kapital

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Han drev og lempet møbler fra en bil på Frelsesarmeens senter, og hoppet ned for å prate da jeg var på vei ut. Nei, sa Pavel, som han heter, han arbeidet ikke i Frelsesarmeen. Han er leder for St. Petersburgs handikapforbund, men bidro gjerne med en hjelpende hånd her, om det skulle være nødvendig.

«Jeg er utdannet lærer,» fortalte han, «og underviste i engelsk i flere år, men så døde min mor, og jeg overtok som leder i handikapforbundet etter henne. Jeg har nemlig en tilbakestående bror. Han klarer seg ganske fint, men helt på egen hånd går det jo ikke. Derfor startet min mor handikapforbundet for seks år siden. Akkurat nå arbeider vi med et prosjekt der sånne som han kan få arbeid i en snekkerbedrift. Sosial trygghet og individuell verdighet er hva de trenger,» forklarte Pavel. Staten bidrar nok med en liten trygd, men de institusjoner, kanaler og ordninger som ellers trengtes, måtte forbundet skape selv. Det er hva Pavel gjør. Andre er i dagens Russland opptatt med gjøremål som også krever sin mann. Den som har stukket hodet inn i en russisk oppgang, vil antakelig ha sett hvordan de elektriske ledningene henger i laser. Isoleringen er borte. Blir man oppmerksom på at dette, er spor etter metallinnsamlernes alltid grådige, men ofte små hender, ser man nye overalt: En wire kan slå mot toppen av høyspentmasta - resten er kuttet av. På kirkegårder og gravplasser mangler kors eller minneplater. Det er gatebarn, alkoholikere, narkomane eller «bare» fattige som sanker metallet - ofte med livet som innsats: Det er ingen spøk å plundre med høyspentmaster eller elektriske ledninger. Og gårdene der ledningene slenger i oppgangene, trues av overledning og brann. Men geskjeften er lukrativ: Via skraphandlerne betaler metalleksportørene en høy pris.Guvernøren i Voronezj forsøkte å innføre forbud mot salg av skrapmetall. Det gikk ikke. Forbudet stred mot sentralstatens bestemmelser - og absurd nok mot dens interesser. Statlige organer kjøper selv metallet for eksport, eller de selger etterspurte eksportlisenser. Men den samme staten må erstatte alt metallet som blir borte. Eller mer korrekt: Det er i navnet den samme staten, representert ved forskjellige grupperinger og til dels rivaliserende fraksjoner, som henholdsvis tjener på å kjøpe skrapmetall - og taper på å erstatte det. Slik fortærer den russiske stat seg selv.

Selvdestruksjonen er ikke ny; den kan også ta mer humoristiske former. Ved begynnelsen av 90-årene solgte man på et av Moskvas markeder brukte lyspærer for 10 rubler stykket. På mitt spørsmål om noen russere kunne være så dumme at de kjøpte dem, fikk jeg til svar at det var jeg som var dum. Nye lyspærer var det nemlig umulig å få kjøpt. De kunne bare rekvireres av vaktmestere ved statlige institusjoner. Derfor utstyrte de ansatte seg med brukte lyspærer når de gikk på jobb, og skiftet dem ut med fungerende, som man så tok med seg hjem. Arbeidsstedet fortsatte å være opplyst, det sørget vaktmesteren for. Russlands kapital består verken av skrapmetall eller naturressurser. Den består av befolkningens kløkt, oppfinnsomhet og initiativrikhet. Man kan mislike eller beklage det, ikke desto mindre er det et historisk faktum at disse evnene er utviklet i møte med en sentralisert, byråkratisert og gjennomgående fiendtlig stat. Derfor kan de like gjerne ytre seg ved at livsviktig metall forvandles til skrapmetall eller ved at lyspærer får et liv etter døden - som gjennom det arbeidet Pavel og hans likemenn bedriver, om det så er i form av hjelp til vergeløse eller annen samfunnsbyggende virksomhet. Pavel er ikke alene. Jeg har møtt mange av hans type blant den oppvoksende generasjonen.

Vi i Vesten skulle nok både ønsket og forventet at staten beskyttet det konstruktive arbeidet Pavel og andre av dens borgere utfører, og at den garanterte deres rettigheter. Så store forventninger har ikke russerne selv. De vet at de står overfor en stat som forstår seg som befolkningens overformynder og fiende - uansett hvor demokratisk den måtte kalle seg. Det de ber om, er i første rekke å få være i fred, å få drive sin virksomhet uten at staten legger unødige hindringer i veien. Så mye mer skal heller ikke til for at det langsomt, men uavvendelig graves ut et spor for Russlands utvikling, som peker bort fra den autoritære fortida og mot en framtid der demokrati og menneskerettigheter vil kunne ha grobunn. Den nødvendige kapital finnes i overflod.

peter.normann.waage@dagbladet.no