Russlands New Deal

New Deal er et uttrykk fra kortspill, og betyr å dele ut kortene på nytt igjen. Og sjelden har behovet for nye kort vært større enn i Russland i 1998. Landet har tidenes utenlandsgjeld, og er overdådig vanstyrt etter å ha vært offer for en kleptomanisk røverkapitalisme siden 1991. Resultatet er at landets enorme ressurser for det meste ligger brakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Russland har tidenes største utenlandsgjeld for ett enkelt land, på 1600 milliarder kroner. Til neste år blir bare renteutgiftene 140 milliarder. De skal betales samtidig med at de få hjulene som går i russisk økonomi er i ferd med å stoppe på grunn av finanskrisen. Sulten truer dessuten, fordi man ikke har råd til å importere nødvendige matvarer. Russland er som en husholdning med gjeld som ikke kan betjenes, og altfor mange munner å mette. Dessuten har hovedforsørgeren nettopp mistet jobben, og kredittene fra Vesten er i ferd med å tørke inn. Det står dårlig til.

  • Og hva må gjøres? Foreløpig har regjeringen Primakov ikke kommet med annet enn vage formuleringer om at mennesker skal settes i sentrum, men at reformene skal fortsette. Moskva-avisa Kommersant har imidlertid denne uka offentliggjort hovedpunktene i regjeringen Primakovs økonomiske tenking. Her loves folk lønn og pensjoner. For pengene skal - akkurat som hovedtanken var under Roosevelts New Deal - gjøre at folk flest har råd til å bli forbrukere. Man skal ikke lenger være henvist til å måtte kjøpe rådyre importerte varer. Man må dessuten få i gang en balansert økonomi, der folk flest har råd til å kjøpe grunnleggende livsnødvendigheter som er produsert til realistiske priser til et hjemmemarked. Derfor må man sette alle krefter inn på å styrke russisk industri. Bankinnskudd skal garanteres, og det skal trykkes nye penger, men i begrenset omfang på grunn av frykt for ny hyperinflasjon.
  • Snart åtte år er gått siden Sovjetunionens sammenbrudd. Et slags marked har styrt økonomien i disse åra. Men hva du tilbys i russiske butikker forteller alt om den russiske markedsøkonomien: 70 prosent av all mat omsatt i jordbrukslandet Russland er importert. Skal du ha klær eller sko, må du lete lenge for å finne annet enn dyre vestlige merker, der prisen er tilpasset vestlige lønninger.
  • Selv midt i tjukkeste Sibir, i Irkutsk, ni tidssoner fra Vest-Europa, er praktisk talt alle matvarer i butikkene enten tyske, danske eller nederlandske. Unntaket er dyre franske oster i delikatessehyllene. Og russiske varer? Jo, de finnes, som ferskvarer i markedene. Men industrielt produserte matvarer som ost og pølse, frossenfisk og det aller meste av hermetikk, er produsert i utlandet.
  • Selvsagt er dette galskap. Men det illustrerer det faktum at en forbrukerøkonomi i egentlig forstand aldri har slått rot i Russland. Man har hatt et marked, ja vel. Men det er et marked der de aller fleste ikke har hatt råd til å handle. Og kombinert med en mislykket markedsøkonomi har mye av den gamle statlige industrien overlevd, fordi det ikke har vært politisk mulig å legge den ned. Russlands kapitalisme har altså bestått av en markedsøkonomi med et svært begrenset marked, og restene av en planøkonomi uten plan.
  • Vinnerne har vært noen få industriherrer med veldig nære kontakter til Boris Jeltsin og hans regime, som har kjøpt opp de mest lønnsomme statsbedriftene for en slikk og ingenting. Taperne er folk flest, som før hadde nok penger til mat, Syden-turer, kino og teater, men som nå ofte lever under den grensa FN har satt for eksistensminimum.
  • Det er i en slik sammenheng New Deal ikke bare betyr nye kort. Men kanskje en bevissthet om at en vellykket utvikling av en russisk markedsøkonomi forutsetter at folk flest kan delta i markedsfesten. USA på 30-tallet var i en overproduksjonskrise der fattigfolk og arbeidsledige ikke hadde råd til å ta del i godene. Russland mot år 2000 opplever en underproduksjonskrise, der enda færre får ta del i godene. Hvis det er regjeringen Primakovs hensikt å sørge for at flere får i det minste en liten del av godene, kan det komme noe godt ut av dagens russiske krise. Som i USA på 30-tallet vil en mer lik fordeling skape kjøpekraft som setter hjulene i gang, og skape et marked også for russiske produkter. Da, men først da, er det håp for Russland.