Russlands skygge i nord

Tendensen til russisk «remilitarisering» har foregått parallelt med et raskt økende fokus på betydningen av energiressursene i nord. Skriver Bozena Katarzyna Zysk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I mai i år slo Putin fast at et svakt engasjement har skapt et inntrykk av «at Russland er på tilbaketog fra Arktis». Siden da har landet tatt i bruk en rekke virkemidler for å endre dette bildet. Men hva er retorikk og hva er realitet i det russiske maktspråket i nord?

Forsvaret har de siste månedene meldt om en klar økning i russisk militær aktivitet i nord. Russland sendte marinefartøy til Nordpolen; strategiske bombefly passerte langs Finnmark og fortsatte sørover. Inntil september hadde norske jagerfly fulgt og identifisert 58 russiske militære fly utenfor norskekysten. Russiske krigsskip opererer i norske nærområder og øver seg blant annet på å lokalisere norske ubåter. En tilsvarende aktivitet i området er ikke observert siden Sovjetunionens fall.

Bildet er det samme når man ser på russisk aktivitet i andre områder – det skapes et inntrykk av et russisk forsvar på offensiven. I desember kunngjorde forsvarsminister Serdjukov at Russland gjenopptar marineøvelser i Nordatlanteren og Middelhavet. Den russiske militærledelsen legger ikke skjul på at det nye øvelsesmønsteret har til hensikt å demonstrere Russlands nærvær i strategisk viktige deler av verden.

Norske media og myndigheter synes å ha oppfattet signalene. Regjeringen snakker om behovet for en robust tilstedeværelse i nord, med Forsvaret som en av flere aktører. Det skal brukes økte ressurser for å få en bedre oversikt over russernes opptrapping. Forsvarssjefen varsler om at man ikke kan utelukke begrensede militære konflikter i nord. Regjeringens respons har likevel vært preget av et ønske om å avdramatisere det som skjer.

Sentrale russiske aktører framholder at Russland umiddelbart må sørge for å befeste sitt fotfeste i Arktis. Det blir lagt vekt på at den militære infrastrukturen og styrkenes kvalitet og omfang må dimensjoneres for å forsvare russiske nasjonale interesser. Tendensen til «remilitarisering» har foregått parallelt med et raskt økende fokus på betydningen av energiressursene i nord. Representanter for den russiske marinen understreker at det ikke kan utelukkes at rivalisering om adgang til og kontroll over naturressurser, særlig olje og gass, kan føre til «mindre» sjømilitære konflikter.

«Russland må bite seg fast i nord». Dette sa Artur Tsjilingarov, lederen for sommerens «Arktika»-ekspedisjon til Nordpolen på et møte i september 2004. På samme møte konstaterte Putin at det foregår en reell og alvorlig «interessekamp» i Arktis, som han omtalte som et «omstridt område». Samme år slo en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe fast at vestlig aktivitet i nord har målsettinger som er i strid med russiske interesser. En slik mistenksom holdning er i økende grad typisk for russisk nordområderetorikk. En representant for den russiske marinen konstaterte i 2006 at Russlands «arktiske motstandere» – Canada, Norge, Danmark og USA og andre europeiske og asiatiske makter stadig oftere kaster øynene på regionen i sin leting etter nye energiressurser. For russiske aktører blir konklusjonen at det er en økende mulighet for at russisk sikkerhet i nord kan bli utfordret i framtida. Nordflåtens representanter understreker betydning av å vise flagget og demonstrere sjømilitær styrke, og det utelukkes ikke at selv fiskerikonflikter kan nødvendiggjøre bruk av makt.

Et fortsatt russisk fotfeste på Svalbard ses som nødvendig for å sikre Russlands interesser i «denne mest lovende delen av verden». I juni i år sa lederen i Føderasjonsrådets komité for nordområdespørsmål, Gennadij Olejnik, at et «tap» av Svalbard, i tillegg til et økonomisk og prestisjemessig nederlag, ville bety at Russland ble degradert til den «politiske tredje verden». Russerne oppfatter åpenbart den norske politikken i striden om «fiskevernsonen» og sokkelen rundt Svalbard som noe mer enn et spørsmål om kontrollen over fiskeriressurser. Dagens sporadiske fiskekonflikter er bare en «styrkeprøve» før «det store spillet» om energi. Det er også viktig å passe på at arkipelaget ikke utnyttes militært – en henvisning til Svalbard-traktatens tvetydige formulering om at øygruppen ikke skal utnyttes i «krigsøyemed». Den samme Olejnik hevdet tidligere i år at målet med den norske naturforvaltningen på Svalbard er å begrense russisk nærvær i Barentshavet og Arktis generelt og muliggjøre utnyttelsen av øygruppen for Nato. Visestatsminister Narysjkin, leder av regjeringens Spitsbergen-kommisjon, forsikret i oktober 2007 at den russiske aktiviteten på øygruppen kommer til å øke i tiden framover.

Signalene om at Russland igjen ønsker å bli tatt på alvor som maktfaktor i nord og i havområdene utenfor Norge er i tråd med en klar tendens i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk under Putin. Russland skal gjenerobre sin stilling som økonomisk og militær stormakt og global politisk aktør. Det gjelder å sikre «sine nasjonale interesser». Slik retorikk blir svært godt mottatt i den russiske befolkningen, og har bidratt til å bygge opp og befeste oppslutningen om Putin og hans politikk. På samme måte som robust retorikk, utgjør treningstokter og militærøvelser i Norges nærområder et politisk verktøy. Budskapet er at Russland har militær kapasitet og evne og vilje til å ta den i bruk.

Det russiske maktspråket med antivestlig brodd er rotfestet i en forestilling om forholdet mellom stater som et nullsumspill – den enes vinning er den annens tap. I så måte minner det hele om den kalde krigens logikk. Men der stopper også likhetene mellom tiden før Sovjetunionens sammenbrudd og dagens militærpolitiske virkelighet: I overskuelig framtid vil Russland ikke være i nærheten av å kunne måle seg med USA som global sikkerhetspolitisk aktør. Også regionalt i nord er Russlands militære kapasitet, kvantitativt og kvalitativt, bare en brøkdel av det den var ved slutten av den kalde krigen.

Nytt når det gjelder den kalde krigen er imidlertid også at konfliktpotensialet nå er knyttet til energi og øvrige ressurser i området selv, mens fokuset på «nordflanken» under den kalde krigen var en avlegger av den globale konfrontasjonen mellom øst og vest. Regionen preges av flere uavklarte folkerettslige spørsmål, og stater og overnasjonale aktører har til dels motstridende interesser. Spørsmålet om tilgang til energiressurser er et omdreiningspunkt i geopolitikken. Med dette som utgangspunkt, er det god grunn til å følge med i militærpolitiske utviklingen i nord.