Russlands speil

Aleksandr Solzjenitsyns liv var som et speil av hjemlandets historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aleksandr Solzjenitsyns lange vei til fra troende kommunist til straffange og refsende profet avspeiler på mange måter den forvandlingen som Russland undergikk i hans 89-årige levetid.

Han var aldri lett å forholde seg til. Solzjenitsyn var en torn i øyet for Sovjet-makten. Og som Vestens yndling i eksil kritiserte han på 1980-tallet forbrukersamfunnet, pressefriheten, pluralismen og demokratiet.

DA HAN VENDTE HJEM i 1994 etter Sovjetunionens oppløsning, var det som ortodoks kristen, en profet som forkynte budskapet om det sterke, autoritære og nasjonalistiske Russland – ikke ulikt de verdiene Putin representerte. Men moralisten Aleksandr Solzjenitsyn talte likevel for døve ører; den hjemkomne refseren fikk knapt noen innflytelse i det nyrike, materialistiske Russland. Et av hans siste offentlige utspill var paradoksalt nok et forsvar for Stalin.: Han hadde nok sine feil, Stalin, men han var en stor og besluttsom leder som reddet Sovjetunionen da Hitler-Tyskland angrep fedrelandet i 1941.

NEI, DET VAR IKKE lett å bli klok på samfunnsrefseren Solzjenitsyn. Da er det lettere å forholde seg til forfatteren. Hans mest berømte roman, «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv» fra 1962, er i likhet med flere av hans mest kjente verk basert på personlige og tragiske erfaringer:

Solzjenitsyn hadde studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Rostov da han ble innkalt til krigstjeneste i 1941. Som ung kaptein og overbevist kommunist (han hadde fått utmerkelser som krigshelt) ble Solzjenitsyn opprørt over behandlingen av soldatene, og omtalte dette i et skjebnesvangert brev som militærpolitiet snappet opp. Resultatet ble en dom på 8 års straffarbeid og «livsvarig» forvisning.

DERMED BLE ble Solzjenitsyns sendt ut på en rundreise i Sovjetunionens underverden av fengsler, leirer og forvisningssteder.

Og det er åra som bygningsarbeider i Kasakhstan som danner bakgrunnen for «Ivan Denisovitsj».

I en saklig tone, med mange konkrete detaljer, forteller forfatteren om en vanlig dag i livet til en vanlig «zek», en leirfange, som skal utholde 3653 dagers straff, tre skuddårsdager medregnet.

Tilværelsen er konsekvent sett fra den godmodige straffangens synspunkt. Hverdagen består i å tiltuske seg en ekstra brødrasjon. Her er det ikke rom for politiske betraktninger og moralske overveielser. Det neddempede språket og den hverdagslige tonen, bidrar til å forsterke framstillingen av det umenneskelige systemet som Ivan er underlagt. Boka ble en sensasjon, og filmversjonen bidro ytterligere til at det sovjetiske leirsystemet ble kjent for et stort publikum.

ETTER OPPHOLDET i leirene, begynte åra som forvist. Solzjenitsyn arbeidet som lærer i Kasakhstan, avbrutt av et sykehusopphold som skulle gi stoff til romanen «Kreftavdelingen», en realistisk sykehusskildring og et bilde av sovjetsamfunnet. Solzjenitsyn ble nå i stadig sterkere grad motarbeidet av sovjetiske myndigheter. Men fortsatte å arbeide i hjemlandet, også etter tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1970. Han rakk å publisere første del av «ULAG-arkipelet» før myndighetene tvangssendte ham ut av landet i 1974. Han ble på mange måter hjemløs i begge verdener.