Rustent vennskap

Krigen mot terror er avsluttet. Språklig sett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Krigen mot terror har for lengst blitt et døgnåpent mareritt for dem som startet den. Derfor har det britiske utenriksdepartementet bestemt seg for å avskaffe hele greia. Både statsråder og diplomater er blitt bedt om å unngå «war on terror» og andre betente munnhell som kan provosere britiske muslimer og øke spenningen i den muslimske verden, melder The Observer.Kampen mot terrorisme skal riktignok fortsette, men den trenger en ny språklig innpakning. Britiske myndigheter ønsker ikke at de militære begrepene i seg selv skal øke rekrutteringen til ekstremistiske grupper, som gjerne snakker om «slag» og «clash of civilisations» i sin vervevirksomhet. Og det er ikke smart å kalle noe en «krig» når den militære komponenten i terrorbekjempelsen har vist seg å ha merkbare bivirkninger.Nå er det ikke lenger «oss mot dem», for vi er jo alle i samme båt, både muslimer, kristne og jøder - og ifølge britisk UD er det bedre å legge vekt på våre felles verdier.

HVORFOR DENNE språklige renoveringen? Kan det være fordi begrepet «krig mot terror» er bortimot meningsløst og tilsynelatende funnet på av folk uten verken språksans og kunnskap om hvordan verden fungerer? Terrorisme er et middel. Det er ikke en ideologi, men et våpen som kan brukes til å fremme enhver ideologi, det være seg anarkisme, islamsk fundamentalisme eller mer begrensete formål, som abortmotstand eller ren grådighet.Nei, trolig er årsaken at George W. Bush er vingeklippet, spedalsk, venneløs - og fortsatt like sta. I takt med at tilstanden i Irak og Afghanistan er blitt stadig verre, har også «den unike relasjonen» mellom USA og Storbritannia vist seg å være en temmelig ensidig affære.

HELT SIDEN Bush junior kuppet presidentvalget for seks år siden, har Tony Blair virket ukomfortabel i hans selskap. Blair var den veltalende kvikkasen som ble venner med skolegårdens verbalt klønete bølle. Blair forventet å få noe igjen for å ha investert det meste av sitt politiske renommé i Irak-eventyret, men regnet ikke med at det stort sett ville dreie seg om ydmykelser. Under G8-møtet i St. Petersburg i juli, under krigen i Libanon, fikk vi et innblikk i relasjon, da et sittende Bush hilste den britiske statsministeren med det nedlatende og senere så berømte «Yo, Blair» og en påslått mikrofon fanget opp Tony Blairs selvutslettende forespørsmål om å få lov til å dra til Midtøsten.

SPIKEREN I kista kom trolig for to uker siden, da kommentarene fra Kendall Myers, en rådgiver i USAs utenriksdepartement, gikk verden rundt. På et «akademisk forum» i Washington sa han blant annet: «Stort sett overser vi dem. Vi sier \'Her kommer britene og forteller oss hvordan vi skal drive vårt imperium. La oss parkere dem.\' Det er en trist affære.» Myers var «litt skamfull» over hvordan Bush hadde behandlet Blair.Det er trolig for seint å redde Tony Blairs ettermæle, men det er fortsatt anledning til å «sminke liket» ved å markere avstand til Bush og i stedet nærme seg Europa - og amerikanere med anlegg for diplomati.