Rutete romaner gjør suksess

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIL HELGA ÅPNER tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo dørene for tredje gang, og den imponerende gjestelista viser hvilket mangfold sjangeren har å by på. Hit kommer vidt ulike aktører som den hardtslående svenske feministen Liv Strömquist, gutteromshumoristene bak det norske Pyton-bladet og den storkjefta svenske hipsteren Simon Gärdenfors.

Det lages, gis ut og leses flere tegneserieromaner enn noen gang, og den største veksten har vært innen selvbiografiske prosjekter, fortellinger med en politisk slagside og tegneseriejournalistikk. Et paradoks er det imidlertid at mens bokbransjen har kastet seg over tegneserieromanene, går salget av de tradisjonelle serieheftene kraftig tilbake. Klassiske bestselgere som Donald, Fantomet og Billy stuper i salg, og det kan virke som om tegneseriene har mistet barna på sin frammarsj mot de voksne leserne.

Espen Jørgensen i tegneseriebutikken Outland i Oslo, bekrefter at tegneseriens kulturelle status har gått i været.

– Tegneserieromaner, som vi har sett mer og mer av de siste fire årene, appellerer til et eldre publikum og tar gjerne opp mer seriøse temaer. Disse har blitt godt mottatt både av seriefans og av folk som ikke har plukket opp en tegneserie før.

UNDERTEGNEDE ER blant de mange som har funnet tilbake til tegneserien i voksen alder. I mitt tilfelle er årsaken at virkeligheten har inntatt seriene for fullt, både gjennom det dokumentaristiske og politiske («Persepolis», «Vals med Bashir», «Pyongyang») og de mange brutalt utleverende selvbiografiske prosjektene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som i den øvrige skjønnlitteraturen er det blitt svært vanlig blant tegneserieskapere å skrive om eget liv, og mange av serieskaperne lever tilsynelatende tøft. Blant de siste års aller beste fortellinger om livet på utsiden, er Jonathan Ames «The Alcoholic», om hans håpløse kamp mot alkoholismen. Ames er også en kritikerrost skjønnlitterær forfatter, og en av flere som kombinerer de to sjangerne. Mest kjent for allmennheten er imidlertid Harvey Pekar, som fikk sin halvtragiske selvbiografi «American Splendor» filmatisert i 2003. Hans fortellinger om en til tider miserabel tilværelse har gjort ham til en kultfigur, både i og utenfor tegneseriemiljøet.

ET STRÅLENDE eksempel på den selvutleverende trenden med høy rødmefaktor er ovenfornevnte Simon Gärdenfors (f. 1978). Det vakte oppsikt da han kom med fjorårets skandaløse bok «Simons 120 dagar» - en gonzoreportasje fra et prosjekt som gikk ut på at han drakk, pulte og dopet seg gjennom Sverige i tre måneder på kunstnerlønn. Den norgesaktuelle svensken lagde sine første selvutleverende serier allerede på videregående, og som så mange andre i sjangeren var han sterkt inspirert av Robert Crumb, Joe Matt og landsmannen Mats Jonsson. Men der hans forbilder fremstiller seg selv som utskudd, nerder og tapere, er det lite å si på Simons selvtillit: Han kommer til Oslo med foredraget «Hvordan jeg la Sverige for mine føtter». Gärdenfors, som også er rapper og programleder i tv, er nemlig blitt litt en kulturkjendis i nabolandet, og han er det beste beviset på at det gror godt i fotsporene til «Rocky»-stjernen Martin Kellerman (f. 1973).

Kellerman og Gärdenfors skriver begge i en semibiografisk form, som betyr at de skriver om seg selv og eget miljø, men trekker fra og legger til der det måtte passe. De har også til felles at deres handling er lagt til et hipstermiljø befolket med urbane, og ofte temmelig kyniske, unge menn. Det er påfallende hvor mange av gjennomgangsfigurene i skandinaviske tegneserier som kan karakteriseres som rockere/hipstere eller utelivsfolk: Nemi, Rocky, Anders And, Rex Rudi, Kollektivet og Christopher Nielsen er bare noen eksempler.

DE SISTE PAR ÅRA har vi blitt kjent med en ny rocker: Den ubegavede gitaristen Bernard i Sigbjørn Lilleengs (f. 1983) «Nebelgrad Blues». Serien er ikke biografisk, men det er ingen tvil om at forfatteren har hentet mye inspirasjon fra egen oppvekst på Hønefoss. Lilleeng blir omtalt som et av de store unge talentene i det norske miljøet, og i helgen kan han vinne sin andre Sproingpris. Tidligere har han rasket med seg priser fra både Raptusfestivalen og Kulturdepartementet.

Ettersom storparten av Lilleengs kollegaer befinner seg i 30-40-årsalderen, har han andre referanserammer enn hva vi er vant med. Karakterene har emosveis, irriterer seg over Mess-tv og hovedpersonen Bernard blir endatil dumpa av dama fordi hun sendte inn en tekstmelding til «1955» for «å sjekke om vi passet sammen.»

Selv om det fremdeles er ytterst få som lever av å lage tegneserier her i landet, blir serieskaperne i Sigbjørn Lilleengs generasjon møtt med større velvillighet fra det etablerte kultur-Norge. Enkelte økonomiske støtteordninger er kommet på plass, serier blir oftere anmeldt i dagsavisene og det er blitt høyere under taket i utdanningsinstitusjonene. I dag har brorparten av serieskaperne en form for kunstutdanning, og flere har jobbet med serier som hovedoppgave. Dette var verre å få til på 1990-tallet, da kunstneren Lars Elling gikk på Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen.

– Da jeg valgte å satse på en tradisjonell tegneserie som hovedoppgave, merket jeg raskt at det var upopulært blant professorene. De anbefalte meg å velge en annen form, forteller han.

Ellings professorer gikk så langt som til å kontakte sensor med beskjed om at det var i skolens interesse at han strøk på oppgaven.

– Den sterke motstanden gjorde meg selvfølgelig bare mer gira på å lage tegneserie, sier Lars Elling. Hovedoppgaven ble senere til tegneserieboka «Dårenes formynder» (Cappelen, 1993).

KONTRASTEN ER stor til dagens situasjon der tegneserier til og med stuereint i akademia. Professor i litteraturvitenskap på Blindern, Jon Haarberg, forteller at han har veiledet flere masteroppgaver om tegneserier de siste årene. Tidligere i år kom dessuten nyheten om at Nasjonalmuseet kjøpte hele Munch-utstillingen til serietegner Steffen Kverneland. Likevel er tegneseriestøtten en forsvinnende liten post på kulturbudsjettet, og den etterlengtede innkjøpsordningen lar vente på seg.

Som et lite apropos kan det her nevnes at innad i tegneseriemiljøet er folk møkklei artikler som slår fast at «Nå har tegneserien blitt voksen!»

– Tegneserien er en for lengst etablert og seriøs kunstform. Dette er ikke nyheter! Seriene er blitt voksne, men mediedekningen kommer seg ikke videre fra Donald Duck-stadiet, kommenterer Lars Elling.

Marta Breen er journalist.