Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Rygg mot rygg

I dag feirer Sverige nasjonaldagen og flagget. Det er beskjedne saker sammenliknet med 17. mai. Hva er det som skiller og samler oss 98 år etter unionens oppløsning?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER NOE

merkelig med nordmenn og svensker. Hundreårsjubileet for oppløsningen av unionen er like rundt hjørnet. Mektige komiteer er nedsatt, penger bevilget og historikerne skriver på harde livet. Det finnes ikke en sky på himmelen: Vi er verdens beste naboer, handelen blomstrer og Norge er best i vinteridrett og fredsdiplomati. Som en lemenflokk inntar vi grensebyene med den selvsikkerheten som følger petrokroner og lønninger av stål. Vi er godt i gang med å kjøpe tilbake Bohuslän og handler eiendommer i Herjedalen og Jemtland i stor stil. Og likevel. Vi sender ikke helt på samme frekvens.

SVENSKA FLAGGANS

dag har en kort historie som nasjonaldag, den ble først vedtatt i 1983. Men valget av dato er tung av historisk symbolikk. 6. juni 1523 ble Gustav Vasa valgt til konge, den nordiske unionen opphørte og Sverige ble selvstendig. På samme dato i 1809 vedtok Riksdagen en reform som ga trykkefrihet og sentrale borgerlige rettigheter. Og endelig, 6. juni 1974, ble den gjeldende regjeringsformen vedtatt.

DAGEN DERPÅ

er en dato som ikke feires i Sverige. Det gjør vi til gjengjeld i Norge. Det var 7. juni 1905 at Stortinget gjorde vedtaket som førte til unionens oppløsning. Kong Oscar II gråt, men bruddet la faktisk grunnlag for et langt bedre samkvem mellom de to landene. I det hele tatt er forholdet mellom brødrefolkene smekkfullt av paradokser. Vi er jo så like, men dyrker likevel forskjellene i kultur, historie og identitet.

HISTORIEN

om Sverige og Norge viser at fortid, geografi og næringsgrunnlag er seiglivede faktorer som preger nasjonenes identitet og selvbilde. Geologisk og geografisk er vi som et gammelt ektepar som ligger rygg mot rygg i samme seng. Fjell og skog skiller og har gitt oss helt ulikt perspektiv: Vi ser vestover, mot Nordsjøen, Atlanterhavet, Storbritannia og USA. Svenskene har blikket mot øst, mot Baltikum, Finland, Russland og Sentral-Europa. Østerled og vesterled, helt fra vikingtida.

DET ER

likevel levebrødet som skaper de viktigste skillene. Ikke bare når det gjelder økonomi og nasjonale interesser, men også i synet på livet og verden. Sverige er en industriell kjempe sammenliknet med Norge. Allerede på 1600-tallet utviklet svenskene industri basert på malm og skog. Vi grov noe sølv ut av gruvene på Kongsberg og sendte det til København. Norge er en nasjon basert på råvarer vi overlater til andre å foredle.

VILJEN TIL

risiko er derfor ulik i de to landene. Nordmenn er risikosøkere, om enn av nødvendighet. Råvareprisene har gjennom historien sendt økonomien i alle retninger. Den som lever av fiske, fangst og skipsfart, vet at livet er fullt farer, men også av kjapp rikdom. Det kan ikke være noen tilfeldighet at den bunnsolide nybrottsmannen Karl Oskar i Wilhelm Mobergs bøker er et nasjonalt svensk symbol. Men valgte vi oss Knut Hamsuns idol, Isak Sellanraa, nybyggeren som dyrket opp gormyra? Nei da. Vi er mest glad i Hamsun-figuren August. Han som venter på det store sildestenget, reddes av lotterigevinster og dør i et forsøk på å kontrollere markedet for sau.

VI SKAL IKKE

overdrive de kulturelle forskjellene. Likhetene er større og samkvemmet blir jevnt og trutt sterkere. I tiår har vi importert og kopiert politiske reformer innen skolevesen og sosiale ordninger. Kulturutvekslingen blomstrer. Men så går det innimellom galt, enten det gjelder Volvo eller Telenor og Telia. Og det er da vi griper til våre opplevelser av den lille forskjellen. Den svenske seriøsiteten. Detaljreguleringene av menneskenes liv og virke. At våre svenske venner alltid står på høyre side i rulletrappa - lydige uten unntak. Og ikke minst et sentralt paradoks: At landet som gjorde «jämlikhet» til noe bortimot et guddommelig prinsipp, er et langt mer aristokratisk og klassedelt samfunn enn det norske.

DERFOR KAN

jeg ikke la være å undre meg på samme måte som forfatteren Axel Jensen i romanen «Line». Ingen har tatt ut norsk skepsis på en mer bitende måte. Jensen karakterisert svenskene på denne måten: «Stivbente vadefugler med eggeplomme i flagget.» Vennskapet overlever nok det også.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media