Rystet av dødsdansen

NAVN: Terje Rød-Larsen. ALDER: 53. STED: Frogner, Oslo. Torsdag tok en selvmordsbomber 16 liv i Jerusalem. - Å besøke ofrene eller ofres familier er det tyngste i den jobben jeg har, sier Rød-Larsen. Jobben er blitt tyngre etter at han ble tvillingfar for ett år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I øyeblikket ligger FNs hovedkontor i Balestrand og FNs Midtøsten-kontor i Oslo. Det er jo praktisk, sier Terje Rød-Larsen (53). FNs spesialutsending i Midtøsten er hjemme på ferie mens sjefen hans, generalsekretær Kofi Annan, ferierer på Vestlandet.

- Det er vel mye å snakke med ham om nå, etter bomba i Jerusalem?

- Jeg har allerede pratet med ham på telefon to ganger i dag.

Telefonen kimer jevnlig denne fredagsmorgenen. Selv om Rød-Larsen er på ferie, er han i jevnlig kontakt med partene i Midtøsten. Nå venter han på telefon fra Israels utenriksminister Shimon Peres.

- Israel og de palestinske selvstyreområdene har opplevd en kraftig voldsspiral den siste tida. Hvordan ser du på situasjonen?

- Partene står midt oppe i en situasjon som er preget av kaos, ustabilitet og vold. De bedriver en dødsdans på kanten av en avgrunn. Enhver aksjon, som den i Jerusalem torsdag, er et nytt skritt i retning av denne avgrunnen. Fortsetter det slik, kan hele regionen bli ført inn i en krigsliknende situasjon. Hittil har det internasjonale samfunnet fått partene til å vise tilbakeholdenhet hver gang man har vært i ferd med å falle ned i avgrunnen. Men det er risikofylt. Det skal ingenting til for å skli utfor kanten.

- Hvordan går det inn på deg når det skjer en bombeaksjon, eller når en hel palestinsk familie blir drept av jødiske nybyggere?

- Det er fryktelig tungt. En del av min embetsplikt er å besøke ofre eller ofres familier på begge sider. Dette er det absolutt tyngste og vanskeligste i den jobben jeg har. Men samtidig gir det også en ekstra spore til å gjøre en innsats for at slikt ikke skal skje igjen.

Telefonen ringer igjen. I bakgrunnen høres barnelatter fra de to tvillingene Edward og Emma, som fylte ett år sist mandag.

- Har livet endret seg etter at du ble tvillingfar?

- Det er klart. Jeg prøver å arrangere møter og reisevirksomhet slik at jeg kan være sammen med kona og barna i helgene og om kveldene ellers i uka når dette er mulig.

- Med to ettåringer i huset: Går det mer inn på deg at barn blir drept i Midtøsten?

- Ja. Det gjør at det er enda tyngre å gå på sykehusene og se lemlestede barn og ungdommer.

- Hva kan gjøres for å få fredsprosessen på skinnene igjen?

- Mitchell-kommisjonens (der utenriksminister Thorbjørn Jagland var medlem) rapport representerer ei bru over avgrunnen, bort fra våpnenes tale til taler over forhandlingsbordet. Denne brua er ikke bærekraftig bare med en sikkerhetspilar. Man har prøvd å etablere en trygg sikkerhetssituasjon uten å ha med de politiske elementene i Mitchell-komiteens anbefaling. Brua trenger en sikkerhetspilar, en politisk pilar og en økonomisk pilar. Den politiske pilaren ligger i gjennomføringen av inngåtte avtaler, som israelske tilbaketrekninger og stans i nybyggeraktivitet. Den økonomiske pilaren må bestå i at Israel overfører 150 millioner dollar som de skylder palestinerne i toll og avgifter, at landet igjen åpner opp for import og eksport og at flere palestinere får arbeide i Israel.

- Hvordan er Arafats situasjon?

- Han er i en meget vanskelig situasjon fordi våpenhvilen er ekstremt upopulær blant palestinerne. Meningsmålinger viser at 80 prosent av befolkningen er imot denne våpenhvilen. Arafat trenger å bevise at forhandlingsbordet er et bedre alternativ. Uten å få noe å vise til er det utrolig vanskelig å gjennomføre sikkerhetstiltak.

- Hva kan det internasjonale samfunnet gjøre?

- Engasjement fra en tredje part er nødvendig, både i forhandlinger og gjennomføringen av inngåtte avtaler. Under Oslo-prosessen har de internasjonale aktørene vært tilretteleggere og ikke klassiske forhandlere. Det er det slutt på. Mistilliten er så dyp at det utelukkende er et internasjonalt engasjement som kan føre partene sammen.

- Finnes det glimt av håp?

Et positivt element er at det er et meget godt samarbeid mellom USA, Russland, EU og FN. Prosessen trenger makt, penger og legitimitet. Uten hjelp og støtte fra USA som verdens supermakt er det ikke mulig å komme videre. Det blir heller ikke framgang uten den økonomiske støtten som EU og Norge representerer. FN representerer legitimiteten gjennom vedtatte FN-resolusjoner. Det viktigste nå er å gjenskape den politiske dialogen. Her må partene igjen vise mot og dristighet.

- Hvordan er Norges rolle?

- Norge spiller fremdeles en viktig og aktiv rolle.

- Hva skal israelerne få til gjengjeld for å innfri palestinske krav?

- Israelernes hovedmål er å oppnå sikkerhet. Hovedprinsippet er land for fred. Får man framgang i spørsmålet om land, vil Arafat ha bedre mulighet til å gjennomføre omfattende sikkerhetstiltak. Så lenge det var politiske framskritt, var Arafat i stand til å holde relativ orden. Da forventningene ikke slo til, ble situasjonen langt vanskeligere. Dette er i sin kjerne en forventningskrise. Hvis man får i gang en politisk prosess, er jeg overbevist om at forhandlingsbordet blir mer populært enn geværene på palestinsk side.

- Var Oslo-avtalen et galt utgangspunkt?

- Nei. Oslo-avtalen er viktig, var viktig og er det eneste mulige utgangspunktet for å få en slutt på konflikten.

- Har du aldri tenkt på å gi opp?

- Absolutt ikke. Vi visste at Oslo-avtalen ikke var en motorvei til fred. Men erfaringene viser at gjennombruddene har kommet under de dypeste krisene. Vi er i en slik dyp krise nå.

- Hvor lenge har du tenkt å fortsette i jobben?

- Jeg trives godt, selv om jeg har en 24-timers jobb. Jeg fortsetter så lenge Kofi Annan vil ha meg og kreftene holder.

HJEMMEFRONTEN: I stua på Frogner i Oslo har Terje Rød-Larsen egentlig ferie med kona, ambassadør Mona Juul, og tvillingene Edward og Emma (1). Men situasjonen i Midtøsten forfølger ham døgnet rundt.