Så feil kan man ta

Manipulerte kilder, vridde fakta. David Irving står nokså avkledd nå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dommen falt i mars 2000. Den britiske forfatteren David Irving, som hadde gått rettens vei for å vaske av seg anklager om Holocaust-fornektelse, rasisme og nazi-sympatier, ble, som vi husker, stående æreløs etter dommen i Londons High Court.

Retten fant at han var en historieforfalsker, drevet av en skjult agenda for å oppreise Hitler og bortforklare nazismens jødeforfølgelse. Dommen virket momentant ødeleggende for Irvings renommé som forfatter. Og nå foreligger dommen over ham som historiker. Rettens ekspertvitne, den britiske historikeren Richard J. Evans, har utgitt hovedinnholdet av sin omfattende partsrapport i bokform. «Lying about Hitler: History, Holocaust and the Irving Trial» (Basic Books 2001) er tankevekkende lesning, især for dem av oss som gjennom åra har satt pris på David Irvings bøker og forsvart berettigelsen av hans kontroversielle syn på Det tredje rike. I 1996- 97 hadde vi en debatt om dette i Norge, som enkelte kanskje husker, der Odd-Bjørn Fure gikk drabelig i rette med meg for min positive vurdering i så måte. At Irving som politiker og foredragsholder helte i nazistisk retning, framholdt han, burde innebære at man distanserte seg fra hans forfatterskap. Jeg holdt på at bøkene kunne leses som gode og veldokumenterte, i og med at Irving var en fremragende, kanskje den fremste, kjenner av kildematerialet etter Det tredje rike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tok feil

Jeg tok feil. Evans-boka leverer en så ødeleggende kritikk av Irvings faglige status, selve hans håndverk som historiker, at jeg bare må legge meg flat. Det viser seg nemlig at den Irving som har slått om seg med imponerende kildefunn og tilsynelatende suveren materialbeherskelse, samtidig har drevet utstrakt manipulasjon av sine kilder: Han har tøyd og strukket dem, underslått ubehagelige passasjer, vridd på innholdet når det passet, alltid i klar ideologisk hensikt. At Irving har vært drevet av sympati for Hitler er for så vidt åpenbart. Leseren har selv kunnet trekke fra dette. Mange historikere «vil» noe med sitt arbeid. Men derfra til å manipulere kildene, føre inn rene påfunn av belegg i et tilsynelatende imponerende noteapparat, er et sjokkerende sprang. Etter å ha gjennomgått Irvings bøker utgave for utgave, side for side, fotnote for fotnote, kan Evans og hans assistenter dokumentere tilfeller der kildebehandlingen nærmer seg rent juks. Irvings lesere er altså på viktige punkter blitt holdt for narr.

Ikke sant

For eksempel: Det er simpelthen ikke sant at Hitler forsøkte å holde igjen overfor Goebbels under Krystallnatt-terroren i 1938. For å belegge dette har Irving måttet trikse grovt med dagbokmaterialet. Det stemmer heller ikke at Hitler i 1942 ga ordre om å «utsette jødespørsmålets løsning til etter krigens avslutning». Dokumentet som skal belegge det, dreier seg om noe helt annet. Det er heller ikke sant at så mange som 200000 mennesker omkom ved de alliertes bombing av Dresden. Dette er en nazistisk propagandaversjon der en ekstra null var føyd til tapstallene, noe Irving burde forstått ut fra hva han selv visste, og som ble avslørt mange år før han fant det for godt å revidere sin bok «The Destruction of Dresden», som er kommet i mange utgaver. Evans finner så mange og så grove feil at hans sluttvurdering blir ensidig negativ. Det er kanskje å ta litt hardt i, for tross alt finnes det kvaliteter ved mannen. Den nye, monumentale Hitler-biografien til Ian Kershaw, som er rost av alle, refererer flittig til Irvings bøker. Men ingen kan lenger ta det han skriver for gitt, uten selv å sjekke kildematerialet nøye.

Fem årsverk

Det har tatt Evans og hans assistenter omtrent fem årsverk å trenge så dypt inn i materien at de har kunnet avdekke de dunkle sider i detalj, ved å vise nøyaktig hva som er utelatt, hva som er meningsforskjøvet, i Irvings underlagsmateriale. Deprimerende for historiefaget? Ikke egentlig. Irving er et særtilfelle, eksentrisk og spesiell, og med en agenda som slår heftig i mange retninger. Dessuten skifter han uavlatelig mening, noe Evans & co. viser til overmål. Han er - eller var - en publiseringsmaskin, en forfatter kontinuerlig opptatt av å vekke oppsikt for enhver pris. Hans kildejuks er sannsynligvis en side ved hans manipulerende forhold til verden generelt. At han i løpet av 1990-åra har løpt løpsk, både ideologisk og mentalt, er i alle fall godtgjort. «The fall of David Irving», proklamerte The Times' litteraturmagasin i fjor, umiddelbart etter dommen i London. Det kunne kanskje synes litt drastisk, den gang. Men ikke nå lenger.

Les mer om saken