Så gjør det, da

De sier det ikke lar seg gjøre med makspris og full barnehagedekning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I NATT VEDTOK Stortinget billigere og flere barnehager. Debatten minner meg om et litt håpløst slagord fra Lillehammer-OL.

I mer enn 20 år har vi fått servert løfter om en ny og bedre barnehagepolitikk. Men det finnes knapt et politikkområde som har vært preget av flere løftebrudd og dårligere resultater. Denne gangen er det alvor. Aldri tidligere har et flertall i Stortinget gått sammen og vedtatt en detaljert reform. Skulle de ikke makte å gjennomføre billigere og flere barnehageplasser nå, kan det raskt bli tidenes dyreste løftebrudd. Tillit vil gå tapt.

INNEN TO ÅR skal prisene ned til maks 1500 kroner, og året etter skal alle som ønsker det være sikret plass. Det er jo dette som er en av fordelene med reformen: Den er krystallklar og ikke til å misforstå.

Det er i og for seg greit at de som er imot å gjøre barnehageplassene billigere og flere, argumenterer mot reformen. Fra dem hører vi at barnefamiliene får sugerør i statskassa. Men Bondevik selv gikk til valg i fjor på full barnehagedekning og en pris på 1500 kroner måneden. Nå når han har ansvaret selv, tviler han på at det er gjennomførbart fordi Ap, SV og Frp går inn for makspris. Bondevik lovte 1500 kroner, men makspris har han ifølge seg selv aldri lovet. Det er ordkløyveri og ikke barnehagepolitikk.

SAMTIDIG er det en spesiell politisk situasjon, om ikke enestående, at en så stor reform som denne gjennomføres fra Stortinget uten støtte fra noen av regjeringspartiene. Når målene er nådd, er budsjettene til barnehager økt med om lag seks milliarder kroner. De første truslene fra regjeringshold om at man ikke kan finne seg i hva som helst fra stortingsflertallet kom i helga fra Lars Sponheim. Men er det noe som er like sikkert som at statsbudsjettet skal legges fram i oktober, så er det at Bondevik ikke kommer til å true med avgang på grunn av barnehagereformen. Han ønsket å bli husket som en statsminister som tok miljøet på alvor da han gikk av på gasskraftsaken for to år siden. Han ønsker definitivt ikke å bli husket for å være den statsministeren som gikk av fordi han ikke ville bygge billige barnehager.

DET SKAL TA BARE tre år å gjennomføre hele reformen. En så rask gjennomføring krever kreative og fantasifulle løsninger. Og det krever at regjeringen virkelig vil - framfor å kunne si «hva var det vi sa». Men det krever nok også at man i en periode godtar provisorier og noen lavere krav til bemanning og kvalitet.

REFORMEN ER IKKE uten problematiske sider. Jeg ser særlig to: For det første er det slik mange steder, særlig i byene, at mangelen på barnehageplasser er stor selv med en pris på 3500- 4000 kroner i måneden. Når prisen neste år skal reduseres med en drøy tusenlapp, vil etterspørselen bli betydelig større. I Oslo er opptakskriteriene slik at de som har sosiale eller medisinske grunner, blir prioritert. Det er bra. Men det er et problem - ikke minst for å holde oppe oppslutningen om velferdssamfunnet - at de som betaler skatt av sin inntekt og ikke har noen grunn til å bli prioritert, ikke får tilgang til velferdsgoder som barnehage. Med en lavere pris kan det hende at «normale» familier som er fundamentet i finansieringen av velferdssamfunnet, kan ende enda lenger bak i køen.

DET ANDRE hovedproblemet nå er den meget spente situasjonen mellom kommunene og staten. Tåpelige ordførere har allerede truet med å boikotte utbyggingen av barnehager for å protestere mot staten. Gang på gang har vi sett at kommunene slett ikke hopper når storting eller regjering sier hopp. Og da er det heller ikke sikkert de bygger barnehager når statens sier: Bygg! For å gjennomføre denne reformen kreves det med andre ord at man ordner opp i forholdet mellom stat og kommune.

BARNEHAGER er en helt nødvendig del av et moderne velferdssamfunn. For at arbeidsmarkedet skal virke og oppgavene i samfunnet skal løses, er et billigere og mer tilgjengelig barnehagetilbud en forutsetning. Mens billigere barnehager vil være en stimulans til å komme seg ut i arbeidslivet, er kontantstøtten det motsatte. Uten at man allerede hadde brukt milliarder på kontantstøtte, ville ekstraregningen for reformen vært bare barnematen for statskassa.