Så godt som sant

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historien om Facebook er for god til å være sann. To gutter, knapt ut av tenåra, stifter et selskap som et par år seinere verdsettes til nærmere hundre milliarder kroner. Facebook ble skapt av datanerden Mark Zuckerberg mens han gikk i sitt andre år på Harvard. Nå har Ben Mezrich, en journalist og forfatter som faktisk fullførte på Harvard og dermed aldri ble milliardær, skrevet boka om hvordan Facebook egentlig ble til: «The accidental Billionaires». Den kom ut i USA denne uka og forteller historien om Facebooks første, vanvittige måneder. Skal man si det pent er boka mest sosialhistorie, skal man være ærlig er den nok mest sladder. Her er det fint lite om forretningsmodeller og kontrakter og aldeles ingenting om programmeringskode, men vi blir fortalt om den gangen de to stifterne Mark Zuckerberg og Eduardo Saverin sjekket opp hver sin dame i tilstøtende toalettavlukker. For som baksideteksten sier det: Alt de ønsket var å treffe noen damer. Hvis vi skal tro forfatter Mezrich, da. Mne det skal vi ikke. Men mer om det seinere.

Mark Zuckerberg var et datageni som skal ha blitt tilbudt millioner fra Microsoft allerede da han var sytten. Zuckerberg begynte på Harvard i stedet. Der ble han beryktet etter å ha laget et program kalt Facemash: Et program for å sette bilder av jentene på Harvard opp mot hverandre, for så å kunne sammenlikne utseendet og gi karakter. Zuckerberg forsto aldri hvorfor de kvinnelige studentene ikke likte ideen

På Harvard traff Zuckerberg Eduardo Saverin. De ble venner. Saverin hadde penger. Han investerte de 1000 dollarene som trengtes for å få i gang Facebook. Som motytelse fikk han 30 prosent av aksjene og tittelen administrerende direktør for studenthybelselskapet. Facebook ble, i motsetning til Facemash, en øyeblikkelig suksess. På få dager åpnet 85 prosent av studentene på Harvard konto. Så spredde Facebook seg til andre college og universiteter med like høy fart. Og siden har omtrent halve verden gjort det samme.

Mark Zuckerberg gikk ikke over lik for å bli milliardær. Han tråkket i stedet på et par eneggede millionærsønner. Brødrene Tyler og Cameron Winklevoss var også studenter på Harvard. De hadde en idé om en datingtjeneste for studenter, og ba om Zuckerbergs hjelp til å programmere. Zuckerberg takket ja, men leverte aldri. I stedet utviklet han Facebook.Tvillingene ble rasende. De mente Zuckerberg hadde stjålet deres idé og utviklet den videre. Winklevosstvillingene og noen andre studenter fikk til slutt en erstatning på noen titalls millioner.

Eduardo Saverin var med lenger. Han trodde han satt med tretti prosent i Facebook, helt til Zuckerberg fikk en ny venn: Sean Parker, stifteren av Napster og Plaxo. Eduardo Saverin satt plutselig i baksetet, han signerte papirer han ikke helt forsto. Noen måneder etter oppdaget han at han i praksis hadde skrevet fra seg verdien av 30 prosent av Facebook. Han var simpelthen dyttet ut av bilen i full fart.

Slikt har sin pris. Saverin har vært en av hovedkildene i Mezrich bok. Det har tvillingene Winklevoss også. Resultatet er ei bok like spennende som en Hollywoodfilm – og omtrent like lite troverdig. For Mezrich tilhører en helt egen dokumentarsjanger: Han hjelper virkeligheten med dramaturgien. Episodene i boka beskriver han som «scener», dialogene beskriver han som «gjenskapt», enkelte av «scenene» er gjendiktet og komprimert», andre samtaler er diktet opp. Slike «samtaler» lar Mezrich finne sted på «sannsynlige steder».

Kall det nydokumentar. Eller kall det diktning: Ben Mezrich forteller ikke hva som er diktet og hva som er sant. Dette er virkeligheten 2.0, så å si. Mezrich forsvarer sin måte å skrive på som moderne journalistikk. I så tilfelle er sannheten blitt gammeldags.