Så løper du

NEW YORK (Dagbladet): Jeg henger et par hundre meter over East River og tenker på hva jeg skal bli. Det begynner nemlig å haste nå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg bor på en liten øy i denne elva, og hver morgen tar jeg en rød taubane som stiger i svimlende bue over elva, over de langsomme elvelekterne, over motorveien som er kalt opp etter Roosevelt, over Første Aveny, over Andre, over hustak med biler på, hustak med hager på, forbi speilglassruter som blanke tjern, forbi leiligheter og kontorer og kjempeplakaten med Bruce Willis, før vi treffer Manhattan midt i trynet og er framme.

Jeg kan se hele verden herfra. På klare dager er lufta skarp som rosa glass. Fra Chrysler-bygningens spir i rustfritt stål og til verdens ende, kneiser Jotunheimen i søylerekker så dristige og storslagne at var det ikke for lyden av den knirkende wiren som sender oss i skyttel over himmelen, ville jeg trodd det var selveste Guds finger som hentet oss i en liten rød kurv og satte oss varsomt ned til menneskene på den andre siden.

Oppe i kurven tenker jeg at kanskje kan jeg bli sjømann. Eller jeg kan dyrke gresskar i New Hampshire. Eller jeg kan sylte bitre appelsiner og selge lukten sammen med en kopp te med honning en svart morgen i Tromsø i slutten av november. Oppe i kurven tenker jeg at ligger ikke verden der nede, kanskje? Og kan ikke mennesket vandre sine små stier som det selv vil?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er først nede på bakken at hjernen revner. Som en svartbrent flenge svir byen inn bumerket sitt fra pannen til langt ned på ryggen. Det er dette villdyret, vet du, som jager rundt i gatene med klørne ute, løfter deg opp, puster flammer på deg og kaster deg inn i betongveggen. En amerikaner er som kjent et menneske som har lovet sin gud at uansett stiller han til start neste morgen. Det er den amerikanske levemåten vi snakker om. Det er din fordømte plikt å «get back in the Race», og særlig nå som vi kan omstille oss så mange ganger gjennom livet at vi kan dø som hva vi vil, og ikke som før da folk døde som pensjonerte jernbanearbeidere eller hva det nå var folk var da de døde i gamle dager.

I dag kan du alltid bli noe annet. Det er derfor jeg er her. Det er derfor alle mediemennesker drar til New York på pilegrimsferd. Vi skal oppfinne oss selv på nytt og står før eller seinere ansikt til ansikt med villdyret som driver rundt her nede og utsondrer stoffet vi jakter på. Stoffet som driver verden. Den feite, brutale, rå energien til å sette rett i åra. Wall Street går på digre doser. Du kan stå foran 40 Wall Street, nederst på Manhattan, og kjenne pulsen dundre forbi.

Bygningen, som var verdens høyeste i 1929, ligger med fronten mot New York-børsen og ble kjøpt av Donald Trump for et par år siden, etter at han hadde reist landemerket sitt, Trump Tower, høyere oppe i byen. Her henger meklerne på hjørnet og svelger nikotin i digre slurker før de stuper inn til den elektroniske torghandelen på verdens største markedsplass. På golvet ligger pølsepapir, notater og pizzabiter mens handelen foregår via trådløst utstyr over alle grenser. Meklerne har overtrekksjakker med forskjellige farger og kusker tallrekka, som jockeyer på oppløpssida. Men hva er denne lyden?

Det er dyret som går og hveser. Ute på Broadway står det og stanger, får øye på meg og kommer settende. Over meg trekker husene seg sammen og slipper ikke sola lenger ned enn til førtiende etasje. Et pressluftbor hogger nye veier i venstre øregang og seksti taxisjåfører ligger på hornet fra Little Italy til Soho. Jeg løper. «Stop, ma'am!»

En kvinne med varmedress, walkietalkie og skjerm over øynene brøler etter meg. Vinker meg tilbake. Kan jeg gå over gata en gang til? Pliis, ma'am? Kan jeg gå over gata en gang til sammen med rundt tjue andre som også er fotgjengerstatister i filmen «The Bone Collector» med Denzel Washington, som altså damen med varmedress akkurat nå har ansvaret for gjør jobben sin tilfredsstillende, hvis det ikke var for meg som plutselig dukket opp, pliis?

Klart jeg kan. Klart jeg kan gå fort over gata. Klart jeg kan løpe videre og forsvinne i mengden. Skulle det være noen kunst for en som har som oppdrag å skape seg selv om til sin egen neste akt? Klart jeg kan gå over gata. Jeg som bare går her og samler energi i alle lommene. Jeg som går her og øver meg i å se villdyret i øynene. Jeg som kan bestille pastramisandwich. Jeg som går her og leter etter ideene som er så høye og brede og skarpe at alle kan se meg.

I går fant jeg en liten idé i et varemagasin. Det står nemlig alltid svarte tjenere ved inngangen til varemagasinene her og hilser kundene så ærbødig at vi kommer i skikkelig kjøpestemning. «God dag, frue, De ser aldeles strålende ut i dag, frue. Ha en praktfull dag i dag, frue,» sa en ung mann til meg, og jamen kjøpte jeg ikke et lite juleslips med nisser på.

Og da tenkte jeg at om avisene hjemme ansetter noen som skriver «Goddag, goddag og De ser da aldeles nydelig ut i dag, min herre, og hils Deres frue og alle de vakre barna», kanskje allerede på førstesida, så er jo det en idé som er ny, skulle jeg tro.

Nei, jeg sa ikke at det var en god idé. Derimot traff jeg en mann på Tredje Aveny. Han var gammel og sint og slo seg fram gjennom folkemengden som en slåmaskin, mens han skrek de skrekkeligste forbannelser rundt seg. Jeg la meg en meter bak, og på fire minutter var jeg framme ved foten av taubanen. Nå henger jeg her og holder på å finne meg sjæl. Jeg skal gi dere nye ideer, jeg, fordømrade tullinger.