De sovjetiske krigsfangene i Norge ble behandlet svært ulikt fra leir til leir, til tross for at det ble gitt detaljerte direktiver fra nazimyndighetene i Tyskland.

Dette opplyser forsker og historiker Marianne Neerland Soleim, som i disse dager er på bokmarkedet med den bredeste framstillingen som hittil er skrevet om de 100.000 sovjetiske krigsfangene i Norge.

Enkeltskjebner

De ble brakt til landet av den tyske okkupasjonsmaktene for å brukes som slavearbeidere under byggingen av Hitlers arktiske jernbane, Der Polarbahn, samt til å bygge veier, flyplasser og festningsanlegg. 13.700 av krigsfangene døde.

Boken gir ikke bare innblikk i skjebnen til den største gruppen av sovjetiske krigsfanger, som var soldater fra Den røde armé. Vi får også følge enkeltskjebner til sovjetiske arbeidere som ble tvangssendt hit for å brukes som arbeidskraft av Organisation Todt.

Dette var den nest største gruppen av de sovjetiske krigsfangene, og blant dem var 1.400 kvinner og 400 barn under 15 år. 150 av disse barna ble født på norsk jord i tysk fangenskap.

Forfatteren lar oss følge de tre søstrene Nina, Olga og Katja, som 11-15 år gamle ble tvangssendt fra Hviterussland via den gang tyske Szczecin (nå polske Szczecin) og København til Mo i Rana. Der ble de satt til hardt arbeid ved et tysk feltlasarett. Søstrene måtte starte arbeidsdagen klokken 4 om morgenen og stå på til 20 om kvelden.

Den tredje største gruppen var flyktninger som hadde fulgt med Wehrmacht og Waffen SS under tilbaketrekningen fra fiendtlige områder.De fulgte med for å unngå å bli sendt tilbake til Stalin. Denne gruppen var ikke tvangsarbeidere. De hadde bedre levekår enn både tvangsarbeidere og krigsfanger.

Soleim belyser grundig hvordan behandlingen av fangene var ulik fra leir til leir, blant annet avhengig av den lokale leirkommandants personlige egenskaper.

Direktiver om forpleiningen av fangene forelå fra sentralt hold i Tyskland, men det var ikke alltid samsvar mellom papirordrer og hva som skjedde i Norge, forteller Soleim.

En typisk dagsrasjon for en sovjetisk krigsfange i Norge var i de fleste tilfeller ca. 1 liter suppe til frokost, lunsj var ofte rester fra tidligere kveldsmåltid og til kvelds vanket det brød og kaffe, eller suppe.

En sjelden gang fikk krigsfangene litt kjøtt, poteter, ost eller fisk. Dagsrasjonen med brød var på 300 gram fram til de første månedene av 1945. Da ble den redusert til 220 gram.

Men rasjonene ble ikke alltid utdelt. Tyskerne gjennomførte et system med straffer som innebar at de nektet krigsfanger dagens matrasjon. For den minste ting var omkvedet fra de tyske vaktene: Nummer?... navn?... Ingen rasjon i dag!, skriver forfatteren.

Men avvik fra sentrale retningslinjer kunne også skyldes mangel på mat. Et system av tilfeldigheter kunne med andre ord avgjøre fangers skjebne, sier Soleim til NTB.

Forfatteren viser også hvordan lokalbefolkningens sympati og hjelp kunne avgjøre spørsmålet om liv eller død for krigsfanger.

Ut fra materialet hun har studert, mener hun å kunne se et mønster som gjentar seg. Det var lettere for norske kvinner og barn å stikke til sovjketiske krigsfanger en matpakke i ny og ne. Tyske vakter kunne da snu ryggen til og la det passere. Reaksjonen kunne derimot bli skarp om voksne menn prøvde det samme og ble avslørt. Det kunne resultere i arrestasjon, forteller Soleim.

I boken viser hun også et annet mønster som gjentar seg: Lokalbefolkningens sympati for de sovjetiske fangene forsterkes over tid, etter hvert som pinslene og elendigheten observeres.

(NTB)