Så samles vi på banen

En gang for ikke lenge siden hadde Norge en statsminister som trodde han vant fotballhjerter med å ta på seg to forskjellige klubbskjerf. Det skjer ikke i det store fotballåret 2005.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA THORBJØRN JAGLAND for noen år siden skiftet klubbskjerf som skjorter, ble ikke det sett på som stort verre enn all den fomlingen Arbeiderparti-statsministeren på den tida ble beskyldt for av kritikerne.

Slik kunne Jagland som påstått gammel sideback fra Lier utenfor Drammen, sitte på nettmøte med VG og svare uten blygsel på spørsmålet om hvilket favorittlag han hadde:

-  Egentlig er det Strømsgodset, men jeg må likevel svare Rosenborg.

Dette var året da RBK var på sitt beste og Godset var på sitt vanlige; det vil si ganske triste. En skikkelig medgangssupporter frontet altså Norges statsbærende parti, som ellers skulle stå for mer varige verdier om ett av livets vesentligste spørsmål.

Den sjansen tar ikke dagens Arbeiderparti-sjef Jens Stoltenberg før stortingsvalget i det store fotballåret 2005.

JENS STOLTENBERG har en gymfortid som gjør at han neppe kan vise til noen backplass på lokale fotballag. Men han har sosial teft nok til å skjønne at dette er tida for å melde sportsinteresse. Aldri har sport preget det norske samfunnet mer enn nå, og størst av sport er fotballen.

I fjor satte Tippeligaen ny tilskuerrekord med et snitt på over 8000 pr. kamp. Det var bare forsmaken. Eksplosjonen skjer i år. Økningen i salg av sesongkort har noen steder vært oppe i 50 % og flere av stadionene kommer til å være utsolgte.

NÅ ER DET ikke lenger bare fotballkompisene fra det faste driblelaget til Kjell Magne Bondevik som fyller opp tribunene. Bondeviks fotballinteresse har vært et yndet medietema i årevis, og det har vært greit nok. Statsministerens Molde-engasjement er mer enn politisk imagebygging. Det uttrykker ekte fotballglede fra en som identifiserer seg med sporten.

Det nye i årets sterke publikumsvekst er at fotballbanene blir stedet for nettopp slike som Stoltenberg; folk uten sterk idrettsbakgrunn som likevel tiltrekkes av aktiviteten og den sosiale gleden rundt den.

I ÅR BLIR de fleste av de 14 Tippeliga-stadionene sterke sosiale møteplasser. De blir stedene der du må være for å føle byens puls, for å høre de siste lokale fortellingene og for å se hvem som er sammen med hvem.

I denne sammenhengen blir kulissene fort sterkere enn selve sporten, og ingen tjener mer på det enn klubbene. For først når publikumssuksessen ikke varierer med resultatet fra kamp til kamp, er det mulig for de godt drevne klubbene å skaffe seg de langsiktige sponsorkontraktene som gjør at stadion blir møte-plassen i år framover.

DET ER akkurat i 2005 denne endringen skjer. For nå inviterer Vålerenga, klubben som for noen år siden mest var kjent for Klanens rølp og nidviser, til barnepark under hjemmekampene på Ullevaal Stadion, slik at det blir trivelig for hele familien.

Sceneskiftet fra nerdeshow til bytorg gir fotballstadionene en helt ny befolkning. Først og fremst blir det flere jenter. Med 100 000 aktive fotballjenter i landets raskest økende sport, er publikumspotensialet allerede enestående.

Samtidig har kjønnsutjevningen kraft i seg selv. Hvilke små jensemenn dras vel ikke mot en stadion fylt av jenter?

SELVSAGT er det de gode kapitalistene som først har sett utviklingen av dette sosiale spillet. Også der har fotballvennene vært med lenge. Kjell Inge Røkke bygde et praktfullt fotballmonument i hjembyen i god tid før fotballboomen, og Lyns sesongkort er for lengst hyllevare i Atle Brynestads Smart Club.

Seinere har Bergens-rikinger sett at det er mye god merkevarebygging i det å investere i populære fotballspillere, mens skipsreder Nils Sunde neste helg inviterer til åpning av Color Line Stadion i Ålesund. For nå dekker fotballsporten bredden blant nordmenn på en ganske annen måte enn den gang Fredrikstad-patriotene forlangte lange, flate baller på vingene.

KANSKJE er fotballboomen første tegn på et sosialt tidsskifte også. En søking mot et sterkt menneskelig fellesskap etter mange individualistiske år.

-  Fellesskap er moderne, sa Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte denne uka. Han får i hvert fall bekreftet den analysen rundt fotballstadionene.

Akkurat som blesten rundt alle de store norske sportsheltenes suksess presset fram et mer individualistisk Norge gjennom 1990-tallet, drar fotballen oss tilbake.

Den gang jaget alle etter enerommet med store speil der de kunne virkeliggjøre seg selv. Nå lokker sporten oss med gledene vi bare kan oppleve sammen.

Derfor samles vi på banen.