Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Så samles vi på...

Det er selvsagt halsløs gjerning å polemisere mot et hovedsyn satt fram av valgforskningens guru, selveste professor Henry Valen, selv om det er framtida han spår om. Han kan godt både ha rett og få rett, men burde lederne i Arbeiderpartiet derfor latt den sovende hunden ligge?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For mandagens vedtak i Arbeiderpartiets sentralstyre har jo mange andre sider enn at nei-siden kan bli sterkere og Senterpartiet kan bli større. Skjer dette, slik Valen spår, blir det jo ingen ny medlemssøknad og heller ingen nye folkeavstemninger verken om Norge skal søke eller godta et forhandlingsresultat. Men dersom ledelsen i Arbeiderpartiet hadde lagt seg så lavt som Valen synes å mene den burde, ville både EU-debatten og norsk europapolitikk blitt liggende i den dvalen som har preget mesteparten av inneværende periode. Og slik vil det også gå dersom flertallet på landsmøtet sier seg enige med professoren og Anniken Huitfeldt og lar hunden bli liggende. Isteden vil vi måtte bruke kreftene på en helt annen debatt - den om Arbeiderpartiets framtid.

  • Når landsmøtet trolig i stedet følger flertallet i sentralstyret, åpnes den debatten som professor Valen allerede har spådd utfallet av. Mot den bakgrunn føles det litt overveldende dristig å likevel mene at det er flott at EU-debatten kommer i gang igjen. Da har vi i hvert fall brukt tida på å diskutere vesentlige og viktige ting, ikke bare rettet oss etter politiske vedtak om å se bort fra at det politiske kart på vårt kontinent tegnes helt på nytt mens vi nøyer oss med å diskutere fylkeskommunens plass i forvaltningen.
  • Jeg synes for min del det er interessant at Carl I. Hagen og Kjell Magne Bondevik er allierte i sin motstand mot en EU-debatt i neste periode, og lurer på hvorfor. Det er for eksempel god grunn til å tro at Carl I. Hagen er usikker på hvordan en slik debatt vil utvikle seg i Fremskrittspartiet. Det den gang helt nyfødte Sosialistisk Folkeparti demoniserte Det europeiske fellesmarked som en utvidelse av NATO og en styrking av amerikansk hegemoni og den kapitalistiske konspirasjon i Europa, da vi hadde den første EU-debatten i landet først på sekstitallet. Siden har den norske venstresiden med hell holdt fast i justerte versjoner av denne analysen som aldri var helt god, og i dag er åpenbart feil. EØS-avtalen har gjort demonen vesentlig mindre demonisk - også i Kristelig Folkeparti.
  • Norske, venstreorienterte EU-motstandere allierer seg i bare liten grad med EU-motstandere i andre europeiske land fordi man der så fort støter på rasister, isolasjonister og andre utrivelige politiske sjatteringer. I Norge er disse grupperingene sterke i Fremskrittspartiet, og det er vel ikke utenkelig at disse i en ordentlig EU-debatt kan aktivisere seg som motstandere. Det ville passe Carl I. Hagen like dårlig som Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe gjør i dag.
  • Etter den anemiske EU-debatten vi har hatt de siste årene, vet vi at en alvorlig debatt om EU må inkludere muligheten for en ny norsk søknad om medlemskap. Bare da skapes engasjement som får konsekvenser. En slik konsekvens ble i går trukket fram av Venstre-leder Lars Sponheim som pekte på at EU-aktivismen til Ap-ledelsen hindrer et omfattende politisk samarbeid mellom EU-positive Høyre og det EU-skeptiske sentrum i Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Høyre kan jo ikke overlate ja-siden til Arbeiderpartiet alene for i stedet å samarbeide med Senterpartiet, som gjør alt det kan for å vokse seg stort på nei-siden. Kanskje helt opp til 20 prosent, spår Henry Valen.
  • En vedvarende debatt om EU kan som sagt føre til det resultat professor Valen forutser, men det er ikke sikkert. Den kan kanskje i stedet dele ut de politiske kortene på andre og nye måter. For vi vet vel ikke hva som vil skje i valgkampen neste år dersom EU blir en hovedsak og Fremskrittspartiet enten ikke har noe standpunkt, eller ender på et nei.
  • Men det blir uansett noe ynkelig over politiske partier som kastrerer seg selv i forhold til de store sakene og debattene, slik Valen synes å ville.