«Så utslitt og deprimert at jeg kastet opp»

- Skremmende uvilje, uforstand og mangel på kunnskap. Slik karakteriserer den utslitte moren kommunens håndtering av hennes psykisk syke sønn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun har lenge kjempet - og kjemper fortsatt - med Ski kommune, sør for Oslo. Hun forlanger med grunnlag i lovverk, stortingsvedtak og nasjonale satsingsplaner at kommunen skal vise omsorg og ta ansvar for rehabiliteringen av hennes sønn som ble psykisk syk for tre år siden, bare 21 år gammel.

Av hensyn til integreringen av sønnen i lokalmiljøet ønsker hun å være anonym.

- Vi er midt inne i en opptrappingsplan for psykiatri, og jeg trodde at det var en prioritert oppgave å få psykisk syke ungdommer ut fra institusjonene og tilbake til lokalsamfunnet. Men det virker ikke slik, sier moren. Hun er selv en uvanlig ressurssterk mor, og tror situasjonen er enda verre for mange som ikke kjenner sine rettigheter like godt.

- De som ikke har pårørende som kan slåss for seg, risikerer å gå lukt ad undas. Slik kan det ikke være, sier moren.

Ingen tanker

Sønnen hennes ble innlagt på Blakstad sykehus sommeren 1999. Gjennom ulike tiltak der og ved Follo-klinikken har han fått en støtte og faglig behandling som moren er meget godt fornøyd med.

Det var da tida nærmet seg for tilbakeføring og rehabilitering i Ski kommune i fjor vinter, at de virkelig tunge problemene meldte seg.

Ifølge moren, som kontaktet Ski kommune i god tid før sønnen skulle utskrives, hadde Ski kommune ingen tanker eller opplegg for å ta seg av sønnen.

- Han ble plassert i den store usorterte sekken av svake som må trygle og be om alt. Kommunen henviste til at det er så mange andre som også trenger hjelp, sier moren.

Hun tok kontakt med en rekke instanser i Ski kommune for å finne ut hva de kunne tilby av tjenester og bolig. Hennes kjerneargument var at retten til bolig må være basis i enhver rehabilitering.

Men boligmarkedet i Ski er som i presskommuner flest meget stramt og vanskelig, med lange ventelister i bofellesskap og trygdeleiligheter og et trangt leiemarked.

Måtte ta opp lån

- Kommunen foretok seg ingenting. Men en ansatt i administrasjonen nevnte at hospits vel var det de brukte å anbefale i slike tilfeller. Å sende min sønn inn i en hospitstilværelse var selvsagt utenkelig. I stedet satte vi oss i kontakt med Husbanken og klarte å få et lån på 850000 kroner, som rakk til en gammel, totalt nedslitt leilighet som måtte pusses opp for nærmere 200000 kroner. Vi bidro med et privat lån, og min sønn fikk 60000 av kommunen. Vi - han var også med - brukte hver helg i flere måneder på å få leiligheten noenlunde i stand. Jeg ble så utslitt og deprimert at jeg gråt og kastet opp, og da sønnen min så hvordan jeg sleit, ble han også dårligere og fikk tilbakefall, forteller moren.

Det var heller ikke rare hjelpen å få til møbler og innbo, verken av økonomisk eller praktisk art. Bokostnadene tar storparten av sønnens trygd. I tillegg til sin sykdom har sønnen blitt et ungt fattig menneske med sterkt begrensede muligheter til å ta del i samfunnet.

Hans mor er også bitter over at kommunen ikke har kommet opp med støtte til ferier.

PC til besvær

- Feriereiser kan gi opplevelser og gode minner som er med på å holde livsmotet oppe når det kommer mørke stunder. Dette er viktige momenter i opptrappingsplanen. Formannskapet har lovet å «vurdere» om også psykisk syke kan få ferietilskudd. Ennå har vi ikke hørt noe, sier moren.

Men det som har fått begeret til å renne over for henne, og som gjorde at hun kontaktet Dagbladet, er at sønnen - to år etter at han sendte en veldokumentert søknad - ennå ikke har fått støtte til å kjøpe en PC som gir ham adgang til Internett, noe han trenger i skolearbeidet.

- Skolen har dokumentert at han trenger en slik PC, overlegen ved avdelingen på Blakstad har bekreftet det, en forskningsrapport ved universitetssykehuset i Tromsø understreker verdien av PC og internett-adgang for psykisk syke, og sjefpsykologen ved Follo-klinikken har støttet oss. Resultat: Søknaden har rullet fram og tilbake i systemet i to år og ført til avslag på avslag, med den begrunnelse at han kan skrive sine brev for hånd. Men vi har vært stae, og nå skal saken opp i trygderetten.

- Og hva skjer med den nasjonale opptrappingsplanen for psykiatri, spør hun.

- Den ble iverksatt i 1998, men er den evaluert? Ingen har - meg bekjent - satt seg ned og spurt: Er vi der vi ønsker å være? Har vi lagt en struktur og et system som gir helhet og sammenheng i behandling og rehabilitering? Jeg vet ikke hvor ressursene er blitt av. Det jeg ser, er at tilbud på psykiatriske sykehus saneres, og jeg opplever på kroppen at en stor, sentral kommune ikke har noe opplegg for å ta seg av denne gruppa.

Dagbladet har ikke lyktes i å få kommentar fra Ski kommune.

KJEMPER: Denne kvinnen kjemper for at Ski kommune skal ta ansvar for rehabiliteringen av hennes psykisk syke sønn. Hun har trodd at han tilhører ei gruppe syke som politikerne har villet prioritere i opptrappingsplanen for psykiatri. Men den uviljen og motstanden hun har møtt i kommunen, har vært skremmende, sier hun.