Så vet vi hva Breivik mener om rosetog

Typisk norsk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det er en typisk norsk reaksjon, hvor det ikke er lov til å bli sint, sa han i retten i går ettermiddag, før han la til at folk må få reagere som de vil, men han tror nok at verden ble overrasket.

Så vet vi hva Breivik føler om rosetog. Typisk norsk. Og hele verden ble nok forbauset, for det ble Breivik selv. Han forventet jo å bli lynsjet. På seg selv kjenner man jo andre, og det gjelder Breivik mer enn noen andre.

Men det er jo underlig at Breivik, som mener han begikk sine massedrap av kjærlighet til det norske folk og den norske kultur, nå vifter vekk rosetog som typisk norsk. Det er ikke det norske folk vi andre kjenner og er glad i, som Breivik ønsker seg.

Han ville velge seg et nytt norsk folk. Der alle som ikke innpasset seg ville stå i fare for å bli drept.

Det føles godt å kunne si at Breiviks holdninger ikke er typisk norske. Hans ide om det norske folk han påberoper seg krymper på samme vis som hans tempelriddere: Ridderne er blitt mindre og mindre etter som saken skrider fram. Nå er de så små at uniformen ikke lenger passer. Derfor føler Brevik seg latterliggjort derso noen ripper opp i hans kompendium, hans uniformsfantasier eller martyrvisjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er som Breivik har levd i stadig nye og distinkt forskjellige verdener de siste årene. I 2006 forsvant han inn i dataspillet World of Warcraft. I den krigerske verden ble han et fullt år. Mye av språket han bruker for å beskrive sine ugjerninger lyder som ekko av slike dataspill, ned til hvor mange prosent energi hans skikkelse har igjen.

Deretter begynte han å samle inn og skrive sitt kompendium. Da er det som han girer seg opp og skriver seg stadig mer manisk intenst inn i en stadig mer avvikende verden. Først klipper han fra andre aggressive islamkritikere, så henter han fargede historiebeskrivelser. Så begynner han å skrive på sin egen krigerske løsning. Det hele ender i et landskap der det deles ut medaljer for drap. Der tempelriddere må være beredt til å skjære av seg penis og testikler for å bevise sin troverdighet for meningsfellene.

Her var det Breivik begynte å føle seg latterliggjort. Kastreringen skulle jo bare anvendes dersom tempelridderne skulle kjøpe atombomber, altså  «svært kostbare våpen» fra sine egne fiender, de militante muslimene. 

Når kompendiet var ferdig, fulgte neste trinn: Handling. Planlegging og gjennomføring av alt han gjorde på Utøya og i regjeringskvartalet. Handlinger og innkjøp av våpen som i et dataspill, kombinert med aggresjonen og storhetsfantasiene kompendieskrivningen ga ham.

Nå er vi i siste fase: Breivik vil ikke bli sett på som latterlig. Han må ikke bli erklært utilregnelig. Selv om rettssaken skulle være hans anledning til å markedsføre sitt kompendium, er det som kompendiet nå har blitt pinlig. Aktor latterliggjør ham ved å  lese fra det. Breiviks  selvbilde er blitt viktigere enn saken. Selv om han fortsatt mener at alt i kompendiet er riktig. Det tilhører bare en verdenen som ikke tåler å bli snakket om.

Og så, ved rettens slutt: Rettskommisjonen vil ha tilleggsrapport til siste psykiaterrapport. Breivik kan være en utilregnelig person som simulerer tilregnelig.  Breivik selv mener han ikke er gal. Det bør vi i hvert fall ikke ta hans ord for.