Sabrina og alle vi

Fengselsregimet i Guantánamo og Abu Ghraib handler om å gi et skinn av legitimitet til mishandling for å tvinge fram informasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PIZZAKIOSKBESTYREREN

Sab-rina og Lynndie, ei jente som ville se verden, ble fotografert mens irakiske fanger ble mishandlet. På bildene ter de seg som om de er på fest: smilende, lekende og poserende. Kroppsspråket forteller om en helt annen stemning enn det sjokket, den sorgen og avskyen som har fulgt offentliggjøringen av bildene.

Hvordan er det mulig?

Svaret som president George W. Bush, forsvarsminister Donald Rumsfeld og de ansvarlige i fengselet Abu Ghraib har gitt, er at Sabrina, Lynndie og Jeremy var avvikere og unntak. Den 24-årige militærpolitimannen Jeremy Sivits blir 19. mai stilt for åpen krigsrett i Bagdad. Sabrina og Lynndie er foreløpig siktet.

DET RIKTIGE

svaret er at overgrep er regelen og ikke unntaket når umenneskeliggjorte mennesker skal bevoktes. Når overgrep er det normale, blir også de normale overgripere. Professor Nils Christie dokumenterte dette da han undersøkte handlingene til norske voktere i tyske konsentrasjonsleirer. Konklusjonen var ikke populær da den kom.

Professor Harald Ofstad skriver i boka med tittelen «Vår forakt for svakhet»: «Holder vi nazismen opp for oss som et speil, ser vi våre egne trekk - forstørret, men av den grunn også så avslørende. Antisemittismen er ikke det essensielle i nazismen. Det essensielle er læren om at den sterke skal herske over den svake, og at den svake er foraktelig fordi han lar seg beherske.»

DEN JØDISKE

filosofen og forfatteren Hannah Arendt dekket rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Han var den tyske byråkraten som med engasjement organiserte transporten av jøder fram til utryddelsesleirene. Hun var den amerikanske jøden som ville finne ut hvordan det var mulig.

Arendt beskrev Eichmann som et komplisert, normalt utrustet menneske som fant en karriere i det rådende system, engasjerte seg i dets ideologi og lyktes i den oppgaven han fikk. Hun oppfant begrepet «Det ondes banalitet», og høstet storm fra kritikere som mente hun reduserte uhyrlighetene ved nazistenes folkemord.

Arendts erkjennelse om normaliteten ved groteske overgrep, er at de kan utføres av nabo eller venn når ellers uakseptable handlinger skjer innenfor legitimerende omstendigheter.

VERST BLIR

overgrepene når fangene er demonisert og umenneskeliggjort, mens vokterne blir innpodet at de selv er unike, høytstående og rettferdige i en konflikt mellom det gode og det onde.

Jeg husker godt følelsen av ubehag våren 2002 da forsvarsminister Donald Rumsfeld erklærte at fangene tatt i Afghanistan var ulovlige stridende, som ikke var beskyttet av internasjonale konvensjoner eller annen amerikansk lov.

Dette sto i grell kontrast til alle erklæringene fra amerikanske talsmenn om at deres samfunn er unikt fordi det «bygger på loven». Der ligger borgerens beskyttelse mot makthaveres vilkårlighet på bekostning av enkeltindividet. Absolutt alle er sikret sin egen dag i retten, å bli hørt. Grunnlovsfedrene i USA utformet individets vern mot de mektiges overgrep som en reaksjon mot den vilkårlige enevoldsmakten til fyrster og adelskap i det gamle Europa.

Donald Rumsfelds beslutning om å plassere fangene fra Afghanistan i et rettstomt rom der fangevokterne har all makt over bevis, prosedyre, behandling, ja over liv og død, setter suverent til side lærdommen fra historien om at makt uten korrigerende motmakt fører til overgrep.

USA BYGDE

en kennelliknende fangeleir på den amerikanske basen Guantánamo på Cuba. Fangevokterne fikk ordre om å plage fangene for å myke dem opp i avhør. Fangene ble sendt dit uten mellomlanding på amerikansk jord fordi grunnlovsfedrene bestemte at enkeltindividets rettigheter er universelle. Absolutt alle som befinner seg på amerikansk jord, har sine grunnlovsfestede rettigheter, uansett statsborgerskap eller andre forhold. Ved å plassere fangene på Guantánamo ville Pentagon omgå disse grunnlovsgarantiene.

Det som nå er avslørt både om Guantánamo og Abu Ghraib, tyder på at dette ble gjort for å gi et skinn av legitimitet til omfattende fangemishandling der målet var å tvinge fram tilståelser og informasjon. Hensikten, krigen mot terror, helliget middelet, torturen. Det er en ny amerikansk, militær tragedie.