Sådan är kapitalismen

Hva er likheten mellom Francis Sejersted og Fred Åkerström? De har begge en grunnleggende forståelse av kapitalismen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ÅKERSTRVMS VISEREFRENG ramlet ned i hodet på meg da jeg så den tidligere Nobelkomité-formannen delta i «Redaksjon 21» forleden. Temaet var stupende aksjekurser og uro i verdensøkonomien. Foruten programleder Gro Holm deltok finansanalytiker Lise Lindbäck i Svenska Enskilda Banken, samt leder for Aftenpostens næringslivsredaksjon Ola Storeng, med fortid i Finansdepartementet. Og der var altså Francis Sejersted, som lenge før han begynte å dele ut nobelpriser, skrev lærebok i økonomisk historie. Hans «Historisk introduksjon til økonomien» var grunnfagspensum på 70-tallet. Og det var på 70-tallet jeg hørte Fred Åkerström (1937- 85) på en krog i Stockholm synge: «För en rik hon blev begjærlig, och så tog han hennes dygd, ty sådan är kapitalismen, otack är den armes lön.»

SEJERSTED MAKTER som Åkerström, på en kortfattet måte, å peke på hva som skjer når begjæret og lysten til rask tilfredsstillelse er de rådende drivkreftene i økonomien. Den verdikonservative historieprofessor gjør det ut fra sitt makroperspektiv. Den avdøde, radikale visesanger fra mikronivået - han synger om henne som i utgangspunktet «var vacker, och en stolthet for sin bygd».

DE FLESTE AV OSS forholder oss mer konkret til de daglige svingninger. Pilene på Dow Jones og Nasdaq peker nedover. Verdens lyserøde aviser frykter nestenkrakk. Dette forsterker virkningene i markedet. Finansanalytikere snakker om psykologien i markedet. Vi har vent oss til at sjefen i Federal Reserve, Alan Greenspan, gjør minusdager til plussdager med sin magiske penge- og rentepolitikk. Men i forrige uke var ikke 0,5 prosentpoengs rentereduksjon nok. Kursene falt like fordømt. IT-boblene fortsetter å sprekke. Mange av dem har vært så oppblåste at de river med seg verdien i annen industri. Og vi skriver side opp og side ned om når markedet igjen kan snu eller om vi står foran nedgangstider. Og hva det så vil føre til. Det er ikke mer enn drøyt to og et halvt år siden Asia-krisa som forplantet seg til Latin-Amerika, som knapt var kommet seg etter en alvorlig Mexico-krise.

AKSJEMARKEDET HAR hatt urealistiske forventninger, sier Storeng. Helt riktig. Uten urealistiske forventninger hadde svært mange aksjonærer brukt pengene på andre ting. Verdensøkonomien er på mange måter et gigantisk pyramidespill. Noen av pyramidene blir svært høye. Mange enkeltpersoner og selskaper tjener vanvittige summer på at stadig flere kjøpere av forventninger kommer sigende til i pyramidens bunn. De flinkeste kommer seg ut i tide. De andre, aksjefondene, pensjonsfondene, småsparerne, de aller siste - lærerne og til slutt skatte- og rentebetalerne, betaler for sammenbruddet eller «korreksjonen» som det heter i forskjønnende vendinger. Før vi går løs på en ny runde.

DA ER DET GODT å ha en vaskeekte høyremann som forteller oss at sådan er kapitalismen og at operatørene i markedet har kort hukommelse og dårlig kunnskap i historie. De som kjente bakgrunnen for boligkrakket i 1899, ville sett krisetegnene i 1988. De som kjente bakgrunnen for bankkrisen i 20-åra, ville visst at bankaksjer var tvilsomme papirer i 1990.

De som kjenner sin historie vil nå vite at deler av industrien vokser raskere enn godt er under en høykonjunktur. Investorer har rett og slett ikke råd til å la være å prøve å være med på oppturen. Følgen blir gjerne, som under den store depresjonen etter 1873 og under krakket i 1929, at markedet er mettet, prisene synker, økt produksjon skal kompensere for prisfall for å holde inntektene oppe, og dermed er man inne i en ond sirkel. Men det er altså ikke den nye teknologien, IT-industrien, det er noe galt med. Bare markedets tro på at alle som eier aksjer i den, vil få himmelsk belønning.

Som Sejersted forklarer, vil teknologiske endringer ende med overetableringer og bobler. Like fullt vil det være de teknologiske nyvinninger, nye organisasjonsformer og nye produkter som bærer økonomien videre, etter krisen. Men da har mange smertelig fått erfare at kapitalismen «är den rikes paradis, men ingen hör en fattigs bön.»