«Saddam» er tilbake

Saddams folk og metoder er på vei tilbake, men en ny Saddam i Irak kan vise seg farligere enn originalen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  USAs PLAN

er å bringe Saddams folk tilbake i sikkerhetsposisjoner, holde gamle Saddam-motstandere fra makten og redusere innflytelsen for Iraks sjiamuslimer, sier en mann knyttet til USAs tidligere yndlingsiraker, Ahmed Chalabi, til avisa Financial Times. Chalabi var de amerikanske haukenes viktigste irakiske rådgiver før okkupasjonen av Irak. Inntil nylig mottok han nesten to millioner kroner i måneden fra Pentagon. Nå er han ettersøkt for korrupsjon, USA vil ikke ha mer med ham å gjøre og den irakiske overgangsregjeringen vil sette ham i kasjotten. Supermakten forsto etter hvert at rådene fra deres irakiske eksilyndlinger førte til katastrofe for de amerikanske okkupantene. Irakere flest hatet dem. Og de fleste viste seg udugelige som teknokrater i de nye USA-skapte ministeriene i Bagdad. De var opptatt av egne lommebøker og av å være store menn på reise mellom verdens hovedsteder, langt fra Iraks grenser.

SÅ NÅR

Chalabi, og andre tidligere eksil-irakere, beskylder USA for å reinvaske Saddam Husseins bødler, er det ikke uvesentlig at USA endelig har dumpet de fleste av dem. Likevel er det en del sannhet i beskyldningene. For USA har snudd 180 grader i Irak. Av ren, skjær nødvendighet har amerikanerne vendt seg til tidligere Saddam-lojalister på grunn av sikkerhetssituasjonen, og da spesielt i Saddams gamle kjerneområde, det såkalte sunnitriangelet nord og vest for Bagdad. Den midlertidige statsministeren i Irak, Iyad Allawi, gjør seg Saddam-hard. Dødsstraffen skal tilbake, irakiske motstandere skal drepes og den kritiske TV-kanalen Al-Jazeera er stengt ute fra landet. Det er ikke vanskelig å forklare bruken av mer brutale metoder i det irakiske sikkerhetskaoset der lovløsheten herjer, og i et land der makt er misbrukt så lenge innbyggerne kan huske. For Saddam Hussein kontrollerte de ulike religiøse og etniske grupperingene i Irak med terror og forfølgelse. Han var i realiteten den første i Iraks historie som tvang sammen en slags enhetlig irakisk nasjon. For svært mange irakere ble Saddam derfor også et mareritt. Men for den verden som USA gikk til krig for å gjøre tryggere, og trolig også for Allawi, må Saddams Irak i dag fortone seg som det reneste paradis hva gjelder stabilitet. Men tida kan ikke skrus tilbake, og selv om han ønsket det, kan ikke Allawi gå for langt i å kopiere Saddam. I det minste ikke så lenge utenlandske okkupasjonsstyrker står i landet. De amerikanske soldatene har vist at de kan torturere, men det er grenser for hva et vestlig demokrati kan tillate seg å gjøre. Grenser som Saddam aldri hadde, og som statsminister Allawi har vist at han heller ikke er veldig opptatt av.

MEN KONSEKVENSENE

av å bruke Saddam-metoder i dagens Irak er forskjellige fra da Saddam tok makten fra 70-tallet og utover. Den gamle sunnimuslimske makteliten er fratatt sitt maktmonopol, og de tidligere undertrykte befolkningsgrupperingene har mistet frykten og tatt tilbake selvbevisstheten. Og under overflaten av de siste dagers voldsomme kamper i sjiamuslimenes helligste by, Najaf, herjer de interne rivninger mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer, mellom kurdere og arabere, mellom turkmenere og kurdere, og alt sammen med historiske klanfeider som bakteppe. Mer brutalitet og vold i et splittet irakisk samfunn spiller nå nærmest automatisk over i større interne rivninger. Hvorfor stormes sjianes Najaf, mens sunniarabernes Fallujah spares, spør sjiamuslimer seg om dagen. Og hvorfor skjer det etter at sunniarabiske offiserer fra Saddam-hæren er hentet fram igjen, spør de så videre. Og den irakiske overgangsregjeringen har verken maktmidler, legitimitet eller irakiske støttespillere til å tvinge landet sammen. Det eneste de har er utenlandske soldater, som for hver nye iraker de dreper svekker den regjeringen de er satt til å beskytte.

DEN OSMANSKE

arven var nesten den samme på Balkan som den er i Irak. En borgerkrig i Irak har imidlertid langt større spredningspotensial enn krigen på Balkan hadde. Tyrkia, Iran, Saudi-Arabia, men også atommakten Pakistan, vil raskt kunne suges opp i et indre irakisk oppgjør. Storming av Najaf, med fare for å skade sjiamuslimenes aller helligste skatter, er derfor ufattelig risikabelt. Det er ikke den irakiske overgangsregjeringen, men de utenlandske soldatenes effekt som samlende fiendebilder, som fortsatt holder borgerkrigen unna.