Saddam sitter trygt som før

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gårsdagen må ha fortonet seg merkelig for de amerikanske militære mannskapene i Golfen, og vi får håpe at de færreste av dem hadde mulighet til å følge nyhetsbildet på fjernsyn. For nyhetene om de amerikanske og britiske flystyrkenes dominans i luftrommet over Irak, druknet fullstendig i Kongressens riksrettssak mot deres egen øverstkommanderende, presidenten.

  • Mange hadde nok ventet at angrepsoperasjonen mot Irak ville bli avsluttet ved inngangen til den muslimske Ramadan-høytida. Sterke politiske grunner - særlig forholdet til moderate arabiske land - talte for det. Når operasjonen nå likevel fortsetter, kan det bare bety at flere av de vitale militære mål man hadde satt seg, ennå ikke er nådd.
  • Selv om både den britiske og amerikanske forsvarsminister har uttrykt tilfredshet med resultatene så langt, viser de framlagte skadeanslagene at de irakiske tapene ikke er så omfattende som mange hadde ventet. Selv om det framholdes at det er avfyrt bortimot dobbelt så mange krysserraketter som under hele Golfkrigen i 1991, må man ha i mente dette våpensystemets karakteristika. Krysserraketter egner seg for bekjempelse av statiske punktmål som kommandosentraler, flyhangarer og liknende, men er mindre egnet mot mål som er mobile eller har stort omfang.
  • De skadeanslag amerikanere og briter så langt har lagt fram bekrefter at Iraks militærmakt er ytterligere redusert, men at de militære forband som bidrar til å trygge Saddam Husseins maktbase fortsatt er rimelig intakte.
  • Etter fire dagers bombing er situasjonen i korte trekk denne: Det irakiske forsvaret er svekket, og muligens ute av stand til å avstandslevere masseødeleggelsesvåpen mot sine naboland. Iraks omfattende konvensjonelle styrker har imidlertid sluppet relativt lett fra offensiven, og er derfor fortsatt i stand til å sikre makthavernes posisjon. I hvilken grad angrepet har redusert Iraks evne til å produsere kjemiske og biologiske våpen, er vanskelig å bedømme. Sannsynligvis har effekten på dette området vært marginal.
  • Angrepene kom fordi USA og Storbritannia mente diplomatiet hadde utspilt sin rolle overfor Irak. Spørsmålet nå er om ikke likevel diplomatiet må inn for å finne langsiktige løsninger på Irak-problemet, som verdenssamfunnet kan leve med. Irak-operasjonen har dermed igjen vist en gammel lærdom: Militærmakt kan løse en del problemer, men definitivt ikke alle.

Angrepene synes denne gang å ha medført mindre skade på sivile mål enn tilfellet var i 1991. Likevel må en regne med at en viss andel av de 500- 600 krysserrakettene ikke har truffet de mål de var ment å treffe. Dette kan skyldes dårlige etterretninger, slik at våpnene blir rettet mot andre bygninger enn der de egentlige målene befinner seg. Det kan også skyldes tekniske feil. Irakerne har hevdet å ha skutt ned et tjuetalls av missilene før de nådde sine mål. Dette virker ikke uten videre sannsynlig, tatt i betraktning de meget primitive luftvern- og varslingssystemer Irak disponerer. På den annen side er det fullt ut mulig å skyte ned krysserraketter også med primitive luftvernkanoner, dersom luftvernilden blir konsentrert foran raketten i riktig bane.

Dette betyr at det irakiske problemet på ingen måte er løst. USA og Storbritannia vil måtte opprettholde et betydelig nærvær i Golfen, og må dertil leve med den økte risikoen knyttet til terrorhandlinger for å hevne angrepet.