«Saddams Irak» og andre fraser

«Kurderne som er blitt angrepet med Saddams kjemiske våpen, vil på det sterkeste motsette seg å bli regnet blant `Saddams egne'.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mye skal komme til å bli sagt og skrevet om «Saddams Irak» i tiden som kommer. Innen krigen setter full fart på journalistenes ordmølle, har vi tid til å se nærmere på noen standardfraser som gjerne brukes når det handler om «Saddams Irak».

«Saddam har brukt kjemiske våpen mot sine egne og undertrykker kurderne,» er en standardfrase, sist uttalt av Bjørn Hansen i hans nye utenrikspolitisk magasin «Urix» på NRK2 (6.9.2002). Kurderne som er blitt angrepet med Saddams kjemiske våpen, vil imidlertid på det sterkeste motsette seg å bli regnet blant «Saddams egne». Saddams undertrykkelsesregime består nettopp i at han skiller mellom «sine egne», som er tilhengerne av Bath-partiet, som ideologisk forfekter en nasjonalistisk pan-arabisme, og «de andre», som er motstanderne av regimet, kurderne i nord og sjiamuslimene i sør. I det hele tatt alle som ikke underkaster seg en slik ideologi.

Saddam har aldri og vil heller aldri komme til å bruke kjemiske våpen mot sine egne i Bagdad, fødebyen Oja eller Tikrit. Fredag 17. mars 1988 angrep han derimot befolkningen i den kurdiske byen Halabja med kjemiske våpen. Resultatet var 5000 momentant døde og en befolkning som ennå lider av ettervirkningene. Flere ganger på 1980-tallet rettet Saddams styrker også kjemiske angrep mot kurdiske geriljasoldater. I Nord-Irak har Saddam tilintetgjort landsbyer, forgiftet vannkilder, minelagt jorda, drept buskapen og samlet befolkningen i såkalte Mudjahma eller konsentrasjonsbyer hvor den var lett å kontrollere. I 1984 ble 180000 kurdiske menn likvidert i en kampanje kalt «Anfal». Alt dette skjedde uten at omverdenen, verken «vest» eller «øst», løftet en finger. For amerikanerne var Saddam på den tiden en venn i kampen mot hovedfienden Iran.

«Kurderne slåss for sin egen stat i nord» er en annen standardfrase, sist lest i Dagsavisen 10.9.2002. Denne gjentatte besvergelsen må journalistene ha lært av Tyrkia, som nekter enhver omtale av kurderne som ikke nevner ordene «terrorist» og «løsrivelseskamp» i samme åndedrag. Det riktige er at kurderne i Nord-Irak ikke slåss for en egen stat. Siden 1992 har partilederne for de to dominerende kurdiske partiene, Massud Barzani (KDP) og Jallal Talabani (PUK), talt for en føderasjon bygget på likeverdighet, lov og rett som fremtidens beste og eneste løsning for alle befolkningsgrupper i Irak. Dette gjentok de senest 9.9.2002, skulder ved skulder, på kurdisk tv. De anser dette for å være den realistiske løsningen, også for kurderne, som siden 1991 har styrt mesteparten av det området av Nord-Irak som med rette må kunne kalles kurdisk.

Som kjent var det Bush senior som trengte kaos i Irak under Golf-krigens siste fase og oppildnet folket til opprør mot despoten i Bagdad. Med de konsekvenser det fikk da Bush skyndsomt trakk seg ut av Irak etter at han hadde jaget Saddam ut av Kuwait og gitt ham litt juling.

11 år med selvstyre er lang tid. Kurderne har høstet nye erfaringer om vanskelig overlevelse i en fiendtlig region. Den veldig beklagelige krigen mellom KDP og PUK i 1994- 1996 må i stor grad tilskrives at de allierte og den demokratiske verden for øvrig overlot kurderne til Saddams og de omkringliggende statenes fiendtlige innblanding. Det kurdiske selvstyret har likevel vært et bemerkelsesverdig vellykket eksperiment i praktisk administrasjon og geopolitisk balansekunst under særdeles vanskelige forhold. Befolkningen i det kurdisk kontrollerte området nyter godt av demokrati og ytringsfrihet i en grad som befolkningen i Saddams område og statene omkring misunner dem. De har også vært spart for Saddams fulle undertrykkelse, som fortsatt rammer opposisjonen i Irak og sjiamuslimene i sør. I de kurdiske områdene som han kontrollerer, driver Saddam nå etnisk rensing: ut med kurdere, inn med arabere. Det kurdiske selvstyre motarbeides og destabiliseres ved alle midler, også av nabostatene, Tyrkia, Iran og Syria. Med sine egne undertrykte kurdiske minoriteter frykter de mest av alt et vellykket selvstyre for kurderne i Irak og en fremtidig irakisk føderasjon.

Den mekaniske gjentakelsen av standardsetningen «Kurderne slåss for sin egen stat i nord» kan bare svekke kurdernes og den øvrige irakiske opposisjonens bestrebelser på igjen å samle Irak. Den understøtter de omkringliggende statenes motstand både mot kurdisk selvstyre og føderale løsninger. Irak er ikke «Saddams Irak». Irak er ikke et arabisk land som tilhører den arabiske verden, slik blant andre Saddam hevder. Irak omfatter to store befolkningsgrupper, arabere og kurdere, og mange små etniske grupper.

Kurdernes lengsel etter et samlet Kurdistan er legitim. Kurderne er verdens største folk uten egen stat. Men kurderne er realister. Verken i Irak, Iran, Syria eller Tyrkia står staten Kurdistan øverst på kurdernes politiske dagsorden. Der står derimot løsninger som kan sikre kurdernes rettigheter som folk og kultur.

Vi har tatt for oss noen standardfraser som gjelder «Saddams Irak». Det finnes tilsvarende standardfraser om andre saksforhold, regioner og konflikter. Gjentas de ofte nok, blir de så sanne at den faktiske verden hvor mennesker kjemper for sin verdighet og sin overlevelse og forsøker å finne løsninger på sine konflikter, blir usann. Spørsmålet er hvorfor journalistene fortsetter å gjenta slike fraser. Skyldes det at de ikke vet bedre? Skyldes det at det handler om «de andre», og hva bryr det egentlig oss? Skyldes det at slike standardfraser er konfliktfremmende, og journalister liker konflikter? Hadde det vært noe så viktig som sport de rapporterte om, kunne ikke NRKs Bjørn Hansen, Dagsavisens Nilas Johnsen eller de utallige øvrige journalistene som flittig bruker disse standardfrasene, ha drevet journalistikk med så lavt presisjonsnivå.