Saddams regime rakner

Om få dager regner bombene over Bagdad. I gatene snakkes det nå åpent om misnøyen med Saddam Hussein. Diktatorens jernhånd over befolkningen har begynt å visne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BAGDAD (Dagbladet): I Bagdad-gata Karada Out bærer butikkeierne Firas Mahdi (35) og Muhammad Adel (40) ut det demonterte airconditionanlegget fra Muhammads lille elektrisitetssjappe. Ikke ei lyspære eller et støpsel er igjen. Dørene stenges. For å sikre framtida si tør ikke de to å ha varene liggende i butikkhyllene. De to er redde for at irakere vil rundstjele butikkene deres så fort bombene faller over byen.

- Jeg frykter bombene, og jeg er redd for barna mine. Men nå kan jeg ikke gjøre annet enn å sitte i huset vårt og håpe at Gud tar vare på oss, sier Muhammad Adel.

Han holder et godt tak rundt den intetanende og smilende sønnen som er med på utflyttinga. Faren sukker og sier at han frykter den kommende krigen vil bli mye verre enn noen kriger Irak har opplevd.

Bedre eller verre

- Amerikanerne sier at irakere flest vil få et bedre liv hvis de gjør slutt på Saddam Hussein og hans regime. Hva synes du?

Muhammad Adel ser skeptisk på en myndighetsperson som er i nærheten. Han tenker seg om, og svarer:

- Vi kan få det bedre. Vi kan få det verre. Men jeg liker ikke at amerikanerne forteller oss hva vi skal gjøre, svarer Muhammad Adel svakt.

En annen iraker kommer. Han snakker engelsk. Han tar oss til side og snakker lavt.

- Vår leder har ikke alltid gjort det beste for folket. Mye er gjort feil. Men poenget er at ingen land i verden kan gå med på at et annet land gjør som det passer dem. Dere nordmenn ville ha nektet det samme, sier han.

For få dager siden ville kritikk av Saddam Hussein og hans regime vært omtrent utenkelig på offentlig gate. Overalt er det spioner som passer på at lederen blir hyllet. Kritikk av lederen ville føre til real straff. Gjerne dødsstraff. Men den engelsktalende irakeren fortsetter likevel å snakke:

- Vår leder har ikke alltid vært bra. Langt ifra. Noen sier han er en diktator. Men det amerikanerne vil oppleve, er at irakere nekter å la seg underkaste noen annen makt. Det har historien vist - og det vil den vise, sier han.

- Vi ber til Gud

Å være i Bagdad få dager før bombene faller over Irak, er en merkelig affære. På den ene siden synes livet å gå helt normalt. Folk sitter henslengt rundt, drikker te og prater. En rekke forretninger og kafeer er fulle av folk. Overalt hvor du går, kommer nysgjerrige mot Dagbladets utsendte. De smiler og vinker og roper «hello». Ordet «hello» brukes hele tida i Irak og kan bety så mangt. Også «ha det bra» til oss vestlige - som kan forlate landet. De mest framfusne irakerne spør hvor vi kommer fra.

Men det henger likevel noe i lufta. Så fort Dagbladet spør om de er redde for nye bomber over Bagdad, forsvinner lysene i øynene. Den første reaksjonen er:

- Vi er redde.

Folk ser ned i bakken. Rister smått på hodet. De brune øynene blir mørkere, nesten svarte. Så kommer svaret - som er identisk for absolutt alle Dagbladet har snakket med de siste dagene:

- Hva kan vi gjøre? Hva kan vi gjøre? Vi ber til Gud.

Hamstrer i dyrt marked

På Al Shorja-markedet i Bagdad er hundrevis av mennesker ute og handler melkeerstatning, batterier, spagetti og hermetikkbokser med mat. Problemet er bare at prisene har sust i været den siste uka.

- Nå har jeg brukt opp alle pengene våre. Men jeg har fått to batterier til å høre på radioen. Jeg har fått tak i melk og honning. Vi klarer oss bra hvis Gud vil, sier fembarnsmora Hanijia Khalaf (47).

Hun sier at hun ikke er redd. Men at hun er veldig imot denne krigen.

- Men vi irakere er løver. Vi skal aldri gi oss, sier Hanijia Khalaf.

De to små bæreposene varer nok ikke lenge for Hanijia Khalaf og hennes 12 familiemedlemmer. Men hun har ikke mer penger og har hamstret det hun kan.

56-årige Muhammad Ali kommer hastende forbi. Under armen har han en stor rull med ny plast. Den skal han bruke til å polstre vinduene i leiligheten.

- Jeg har kjøpt det i tilfelle noen bruker kjemiske våpen eller giftgass. Jeg har vært med i to kriger, men jeg er virkelig redd for denne krigen. USA har forsøkt å ødelegge Irak før, men det er annerledes nå. De vil ha kontroll over oljen vår sånn at de kan kontrollere hele verdensøkonomien, sier han.

Det hjelper heller ikke for Ali at han har hørt følgende historie på radioen:

- Der sa de at USA vil behandle oss som dyr og verre enn det. De vil behandle oss som al-Qaida-fangene på Guantanamo Bay på Cuba. Men vi kan ikke gjøre noe, sier han og haster inn i en ventende taxi.

- Lever som vanlig

På al-Shorja-markedet ser du krigsfrykten ligge tung over irakernes uforberedte skuldrer. De aller fleste forteller at de ikke har penger til å kjøpe det de trenger for en krig. Andre sier at de ikke finner de varene de er ute etter.

- Alt blir dyrere time for time. Vi prøver å forberede oss så godt vi kan. Det kan bli stygt, men hva kan vi gjøre? sier en kvinne.

Hun haster av gårde idet Dagbladets påpasser kommer springende til. Hun vil plutselig ikke snakke mer og forsvinner med plastrullen som skal beskytte henne og familien mot et mulig kjemisk angrep.

En lang kø av biler står foran en av Iraks bensinstasjoner. Vi går bort til stasjonen, men blir møtt av to bevæpnede soldater.

- Vi har mer enn nok bensin i Irak, og det er ikke noen kø her, sier den ene soldaten.

I bakgrunnen ser vi personer be bilene i bensinkøen kjøre sin vei.

- Det er ikke mangel på bensin her. Vi lever som alltid. Irak er ikke slik det er framstilt i vestlig media. Der er det bare løgner. Vi lever som vanlig, men vit at vi er klare hvis det blir krig, sier han og ber Dagbladet forlate stedet.

Men alt er ikke som før. Også Dagbladets påpasser begynner å bli utålmodig. Dagen i forveien ville han ikke forlate oss et sekund for å forsikre seg om at vi gjorde som myndighetene ønsker. Tonen er en annen nå.

- Angrepet kommer snart, og jeg må hamstre mat og medisiner til meg og familien. Jeg er redd, men håper vi kan møtes en gang i fred i framtida. Vi irakere elsker fred, sier han.

Selv om han helst ikke vil jobbe mer, blir han likevel med Dagbladet litt til. «Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker dere. Vi er gjestfrie mennesker», er forklaringen.

På Iraks nasjonale senter for blodgivere er rundt 30 menn og en kvinne inne for å gi blod. For å fylle Iraks blodbanker når krigen bryter ut, tenker vi.

- Min kone har store blødninger etter at hun fødte barnet sitt. Hun trenger blod, og jeg gir så mye jeg kan, forteller ektemannen Laith Nagim (30). Han ligger utslått på en kald murbenk ute i helsesentergangen. Han er svimmel etter å ha gitt halvannen liter blod. Alle Dagbladet snakker med, gir blod fordi noen i slekta deres er på sykehus og har akutt behov. De gir ikke til eventuelle blodlagre. Vi lurer på om nasjonalsenteret for blod har forberedt seg på krigen.

- Det kommer an på krigen, men vi har nok blod, forsikrer laboratorietekniker Raad Muhammad (25).

Blodreservene på nasjonalsenteret får vi imidlertid ikke se. Det er statshemmeligheter, får vi vite.

REDD: Muhammed Ali (56) har kjøpt plast som han skal polstre vinduene i leiligheten med. - Jeg har kjøpt det i tilfelle noen bruker kjemiske våpen eller giftgass. Jeg har vært med i to kriger, men jeg er virkelig redd for denne krigen, sier han.