Sakkyndigheten og vi andre

Kritikken både mot juryordningen og mediedekningen i store kriminalsaker henter inspirasjon fra den samme kilde, den samme impuls: sakkyndighetens tro på egen fortreffelighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI SER DET IGJEN, hvordan strevsomme jurister er frampå for å gjøre slutt på juryordningen. Atter andre - og noen ganger de samme - ønsker å begrense adgangen til den frie mediedekning av straffesaker. Dette er spørsmål som henger nøye sammen.

I forlengelsen av Orderud-saken varsler Advokatforeningens leder, Helge Aarseth, at han ønsker nye presseregler for dekning av kriminalsaker. Hans hovedpoeng er det problematiske med det han kaller «parallell bevisføring» - at bevis presenteres utenfor rettssalen. («Ukeslutt», NRK, 23. mars)

Hva angår mistillit til juryordningen, har ingen uttrykt den klarere enn førsteamanuensis Svein Slettan ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo: «Når det gjelder å ta standpunkt til jus, er lekfolk amatører. Ingen ville tenke på å ansette ufaglærte på sykehus når viktige operasjoner skal utføres. Slik jeg ser det kan lekfolk i domstolen være en fare for rettssikkerheten.» (Dagbladet, 18. mars)

Orderud-drapene og media

Når ankesaken var over hadde mer enn 4000 publikummere vært innom rettslokalet på Åråsen. Orderud-saken har vært førstesideoppslag i Dagbladet 88 dager de siste tre åra, tilsvarende tall hos VG er 104. Saken har også egen nettside (www.orderudsaken.com). Bare det rettslige oppgjøret med Vidkun Quisling, straffeforfølgelsen av sykehjemsbestyreren i Orkdal som for knappe tjue år siden ble dømt for 23 drap samt Treholt-saken tåler sammenlikning med det rettsdramaet vi nå har vært vitne til.

I begge tilfeller er det meritokratiet som taler. Det er de juridiske smaksdommere som prøver å gjenskape helgefreden over våre domstoler: Vi som står utenfor og ser inn, er en fare for rettssikkerheten. Men sannheten er jo at ikke makthaverne - heller ikke de juridiske - er noen garanti for rettssikkerhet, personvern eller ytringsfrihet.

I OPPHETEDE mediedebatter etter enkeltsaker dukker det alltid opp jurister som snakker med den største selvfølgelighet i rettssikkerhetens og personvernets navn. Men er nå troen på den objektive, ubesudlede domstol uten lekfolk og plagsomme pressefolk nødvendigvis et gode? Åpenhet har aldri vært den tiltaltes verste fiende. For vi vet at påtalemyndighet og politi helst vil arbeide i stillhet.

Det er antakelig korrekt at vi i mediene har drevet det kritikerne kaller «egen etterforskning» i Orderud-saken. Men dette er da ikke noe nytt!

Nyhetsjournalistikkens natur går ut på å undersøke og grave - belyse best mulig og bredest mulig. Det er faktisk en del av samfunnsoppdraget. Fortsatt føler nok allmennheten et ubehag ved Orderud-saken. Det ubehaget hadde antakelig vært enda større hvis det ikke hadde vært for medienes innsats for å belyse saken.

Og ingen må si at forsvarerne har begrenset sitt forsvar av klientene bare til rettssalen. De har forsvart sine klienter i alle kanaler, og nær sagt med alle metoder, i tre år nå. Forsvarerne kjemper for sine klienter fra dag til dag, og ut fra den vinklingen som til enhver tid passer. Slik er det, og slik må det vel være.

DET ER OGSÅ KORREKT at vi aldri tidligere har sett et slikt omfang av lekkasjer i en straffesak. Men lekkasjer er heller ikke noe nytt - verken i strafferett eller i politikk. Lekkasjer er en viktig forutsetning for at demokratiet skal fungere.

Dersom dette med lekkasjer er et problem, er det først og fremst politiets og forsvarernes problem. I den grad lekkasjer er et problem for oss i mediene, er det hvis vi ender opp som velvillige og ukritiske mikrofonstativ.

Også i Orderud-saken har mediene fått høre at vi forhåndsdømmer. Men er det snakk om forhåndsdømming bare fordi deler av offentligheten eventuelt gjør seg opp en mening om skyldspørsmålet? Jeg tror den juryen som har sittet sammen i ukevis denne vinteren har hatt annet å tenke på enn enkeltstående historier i mediene. Den nøkterne iakttaker vil vel si at enkelte av de tiltalte, for ofte, har vært tilgodesett med for mange medfølende historier. Ja, i et slikt omfang at vi tidvis har glemt at dette var en sak med tre uskyldige ofre.

DET SOM BØR UROE oss i mediene mest er at vi dessverre ikke er like pågående «normale» tider, som det vi har vært i forbindelse med Orderudsaken. Bortsett fra i de helt spektakulære sakene er ikke politietterforskning, rettssaker og fengselsvesen like godt og viktig stoff som det var tidligere.

Via våre folkevalgte har vi gitt rettsapparatet stor makt. Dommerstanden har fått anledning til å drive skjønnsutøvelse som grenser inn mot utøvende politikk.

Da må også allmennheten ha det privilegium at vi kan kontrollere hvordan domstolen forvalter sitt store ansvar. For uten tillit i folket vil domstolene miste sin legitimitet.

Fotoklage er henlagt

Romerike politidistrikt har henlagt advokat Frode Sullands anmeldelse av flere presseorganer for brudd på fotoforbudet i forbindelse med herredsrettens behandling av trippeldrapet.

Sulland anmeldte Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og fotobyrået Scanpix for det han mente var ulovlig fotografering av Veronica Orderud etter at dom var avsagt.

I festtaler sier man gjerne at allmennhetens innsyn i prosessen er en forutsetning for demokrati og sikkerhet. Kan man da tenke seg et rettsapparat der den juridiske eliten bare gir oss fasiten, uten plagsom offentlighet? Ja, selvsagt kan vi det. Da vil personer som rettsforfølges kunne gå tilbake til dagliglivet etter frifinnelse - eller etter at straffen er sonet - uten at omgivelsene hadde den ringeste anelse om at noe hadde skjedd. Da ville vi oppnå et absolutt og uinnskrenket personvern. Men ønsker vi det? Det forutsetter et rettsapparat som ikke begår feil.

MEN SIDEN domstolene er et offentlig maktorgan, har vi laget ordninger med både lekmannsskjønn og åpne rettsmøter. Dette gjør vi for å sikre innsyn og deltakelse. Vi gjør det for å etterse at staten ikke utsetter individer for urett. Som medlemmer av fellesskapet har vi alle krav på kunnskap om innholdet i de prosessene som samfunnet setter i gang mot sine egne. Og som ytringsfrihetskommisjonen sier: «Det er uheldig når publikums interesse for kriminalsaker fra tid til annen bare omtales som nysgjerrighet, grafsing og tilfredsstillelse av et kikkerbehov. Man bør være forsiktig med å bruke begrep som framstiller allmennheten som en mobb uten legitim interesse i påtalemyndighetens og domstolens arbeid.»

Vi har vært heldige her i landet. Med unntak av noen få korte, dramatiske epoker, er ytringsfriheten noe vi har kunnet ta for gitt.

Men ytringsfriheten er ikke selvfølgelig og naturgitt. Den er vunnet gjennom demokratisk kamp. Den er en skjør og abstrakt innretning med få konsekvente forsvarere. Det er lett å foreslå og begrunne innskrenkninger av ytringsfriheten. Også fordi den beskytter det som er unødvendig, sårende - og kommersielt.

DEN JURIDISKE eliten, ofte støttet av verdipolitikere, forfekter sine synspunkter gjennom en overopptatthet av personvern, mens det egentlige ærend er større lukkethet. Det er alltid mye enklere - og det lyder så anstendig og heroisk - å gjøre seg til talsmann for personvernet. De ytringer vi tolererer i det offentlige rom skal avspeile en høy grad av moralsk bevissthet og være sosialt viktige. Da lever vi opp til vår nasjonale tradisjon om å betrakte staten og det offentlige som noe nøytralt, noe grunnleggende godt.

Vi skal ta det for gitt at den diskré maktarroganse vil oss alle så inderlig vel.

Holdningen til offentlighet og åpenhet går i historiske bølger. Men det er et gjennomgående trekk at domstoler, påtalemakt og departement har ønsket å innsnevre pressens adgang til å omtale rettergangen, mens pressens egne organisasjoner, og deler av forsvarerstanden har kjempet imot. Det er blitt mindre og mindre jury her i landet (jf. advokatene Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm, Dagbladet 25. mars). Ordningen uthules, akkurat som pressefriheten til stadighet blir forsøkt begrenset. Det skjer fordi dette landet mangler justispolitikere med evne til å tenke overordnet og prinsipielt.

OVER TID ER DET ingen tvil om at de som har ønsket større grad av lukkethet har vunnet fram. Personvernet har i altfor lang tid vunnet terreng på bekostning av ytringsfriheten. Nå ser vi heldigvis at tendensen er svekket. De oppløftende anbefalingene fra ytringsfrihetskommisjonen og de nederlag som den norske stat har gått på i ytringsspørsmål ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg bærer bud om at pendelen er i ferd med å snu.

Artikkelforfatteren er nyhetsredaktør i Dagbladet.