Sakte vals i sørstatene

«På dette sted skjedde ingenting i 1897,» står det på en plakett i en bar i «Cookies hemmelighet». Det skjer ikke overvettes mye i filmen, heller. Men den er rik på stemning og små pussigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Robert Altman er en av mange elsket regissør, ofte en fantastisk forteller, med skarpt blikk og brodd. Her viser han en lettere side av seg selv uten å være nær sitt beste, som han viste i mesterlige «Short Cuts».

«Cookie...» er som en sakte vals gjennom den typen sørstatsmiljø amerikansk film nærmest ser det som en plikt å fortelle oss om: et lite sted hvor alle kjenner alle, det er varmt, grønt og frodig, bluesen toner fra en het bar, insekter surrer og whiskyflaskene går fra mann til mann. De fleste er snille. Med et par unntak, ellers ville det jo ikke blitt noen film.

I Altmans Holly Springs, Mississippi har Glenn Close fått rollen som Camille, stedets tennerskjærende heks. Hun tar saken i egne hender når tante Cookie blir funnet død for egen hånd, godt hjulpet av et fe av en søster (Julianne Moore). Alt kretser langsommelig rundt oppklaringen av dette mystiske dødsfallet og et snodig persongalleris ikke altfor store hemmeligheter.

Liv Tyler, Lyle Lovett og Chris O\'Donnell utgjør det småsjarmerende nærmiljøet, og det er vel ikke verst at Altman har fått Chris til å te seg noe mer levende enn en stokk. Fint, det. Hyggelig nok. Verken mer eller mindre.