Salme ved reisens slutt

Regjeringsskuta gikk ikke på et isfjell og sank som «Titanic», men ble kvalt av CO{-2}. I går demonstrerte Jens Stoltenberg en klar vilje til makt, og tok et ettertrykkelig farvel med symbolet «36,9». Han begrunnet det med at årene i regjering har gjort detidligere «utgiftspartiene» i sentrum til ansvarlige budsjettpartnere. Men Stoltenberg får store problemer med å skape et stabilt og langsiktig regjeringsgrunnlag i Stortinget for sin regjering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladets meningsmåling viser at han ikke seiler inn i regjeringskontorene på en bølge av begeistring. Det var ikke noe folkekrav at Bondevik-regjeringen måtte fjernes. Statsministerkandidat Stoltenberg må etablere sin mindretallsregjering på samme måte som Kjell Magne Bondevik gjorde da Thorbjørn Jagland gikk av etter valget i 1997. Også Stoltenberg må stille spørsmålet «har du noe imot at jeg danner regjering?» til de andre partilederne på Stortinget. Da vil han få de nødvendige, men uforpliktende svar. Og hans mannskap rykker inn i regjeringskontorene lengst mulig vekk fra Thorbjørn Jaglands tanker og ønsker om flertallskonstellasjoner og mer stabile regjeringsgrunnlag. Trøsten er kanskje at Bondevik overlevde i to og et halvt år på dette timide grunnlaget, og at det bare er halvannet år fram til neste stortingsvalg.

  • Stoltenberg risikerer å bli avvist og mislykkes i å danne regjering dersom han gjør som Gro i 1989, og stiller politiske betingelser til et flertall for sin regjeringsdannelse. Det nederlaget kan han ikke risikere etter å ha brukt så mye politisk kapital for å tvinge gjennom sitt syn på gasskraftverk. På venstre flanke har han ikke SVs støtte i saken som Bondevik stilte på spissen. SV stemte med sentrum, og Kristin Halvorsen lovet fortsatt kamp mot gasskraftverk med dagens teknologi.
  • I dag erklærer de tre sentrumspartiene at de holder sammen i opposisjon, og vil selvsagt ikke inngå i noe politisk grunnlag for en regjering som er kommet til makten på deres bekostning ved hjelp av Høyres stemmer. Men Stoltenberg vil heller ikke forsøke å etablere Høyre som et støtteparti. Høyre-leder Jan Petersen avviste dessuten tanken tidlig i går kveld. I alle andre spørsmål enn gasskraftverk sto Arbeiderpartiet sammen med sentrum om den energipolitikken som ble vedtatt i Stortinget i går.
  • I mangel på nye avtalemuligheter med sentrum har Thorbjørn Jagland sikret sin etterfølger en gavepakke som er gull verd i den situasjonen som nå er oppstått. I budsjettavtalen med sentrum som ble inngått i fjor høst, forhandlet Jagland fram en avtale om samarbeid om Bondevik-regjeringens utjamningsmelding som er en av de første store sakene i Stortinget etter regjeringsskiftet. Her har Stoltenberg et arbeidsgrunnlag for å utforme en felles fordelingspolitikk med sentrum, som på sin side neppe takker nei til å få gjennomført sin politikk.
  • Men det kommer saker etter utjamningsmeldingen, og det er klart at det som skjedde i Stortinget i går, har skapt politisk bitterhet. Bondevik la vekt på sin politiske skuffelse over at Arbeiderpartiet hadde gjennomført politiske snuoperasjoner for, etter hans mening, å komme i posisjon. Sentrumspartiene er overbevist om at de kommer til å vinne miljøkampen mot Arbeiderpartiet på grunnlag av Stoltenbergs hardkjør for å gjøre om utslippstillatelser slik at det kan åpnes for gasskraftverk med dagens teknologi. Stoltenberg risikerer å miste svært viktig støtte fra velgergrupper som Arbeiderpartiet allerede har et stort underskudd på.
  • Det var en dramatisk dag i Stortinget i går. Og det er høytidelig når avstemningen skjer ved navneopprop fordi regjeringens eksistens står på spill. Representantene må svare med et høyt uttalt «nei» eller «ja». Men dramatikken var samtidig ryddig og oversiktlig. Det bidro både Stoltenberg og Bondevik avgjørende til. Stoltenberg holdt nøye fokus på sin sak hver gang han framstilte den i klare vendinger, og lot seg ikke avlede slik at det oppsto uklarhet. Bondevik erkjente situasjonen, stilte et ryddig kabinettsspørsmål, og gjennomførte sin sorti med en god blanding av verdighet og polemisk snert.
  • Bondevik fikk kritikk fordi han stilte kabinettsspørsmålet som et krav om at Stortinget måtte vedta sentrums «resolusjonsforslag» om at forurensningsloven ikke måtte svekkes. Men her kommer mesterens klo til syne. Ved denne manøveren unngikk han å gå av på selve gasskraftvedtaket. Sentrum er dermed ikke blokkert fra å komme tilbake til regjeringskontorene, selv om gasskraftsaken fortsatt ligger der på et eller annet stadium.
  • Jens Stoltenberg har vært statsministerkandidat i bare noen få uker, og får nå allerede i oppdrag av kongen å danne regjering. Den rokaden som Thorbjørn Jagland gjorde i partiledelsen, har gitt rask uttelling. Til en høy pris, som kanskje likevel var nødvendig å betale. Stoltenberg har vist at han har den samme vilje til makt som kjennetegnet Gro Harlem Brundtland. Han benyttet seg av muligheten i erkjennelsen av at sentrumsregjeringen ellers ville kunne bli sittende til valget i 2001.
  • Arbeiderpartiet kan håpe at Jens Stoltenberg raskt etablerer seg som en populær statsminister. Framtida for Høyre er atskillig mer usikker. I TV-debatten i går kveld tørnet Senterpartiets Odd Roger Enoksen og Høyres Jan Petersen sammen i et høylytt verbalt slagsmål. Enoksen brukte storslegga på Petersens drøm om at et utvidet borgerlig samarbeid skulle reise seg av Bondevik-regjeringens aske. Og Carl I. Hagen benyttet anledningen til å hoppe av i siste sving. Fremskrittspartiet stemte med regjeringen, og Høyre ble alene sammen med Arbeiderpartiet om å gi Bondevik avskjed. Hagen etablerte seg som frispiller og kan angripe fra høyre flanke. Det kan ikke være behagelig for Jan Petersen.