Samboer: - Han er verdens snilleste mann

BODØ (Dagbladet): - Det er grusomt at fire mennesker måtte dø på Austbø og i Sandnes, og livet til pårørende blir ødelagt, før stortingsrepresentantene skjønner at de sjøl har latt psykiatrien forfalle år etter år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette sier samboeren til 46-åringen, som er siktet for drapene på to politimenn på Austbø 11. mars, til Dagbladet.

Samboeren har bestemt seg for å gå ut med sin historie for om mulig å hindre at denne type tragedier skjer på nytt.
- Samtidig vil jeg fortelle hvordan helse-Norge fungerer overfor en pyskiatrisk pasient og hans nærmeste, fortsetter samboeren.

I den grad hun har klart å samle tankene etter at sjokkmeldingen kom om morgenen 11. mars, kan hun fortsatt verken fatte eller gi noen rasjonell forklaring på det som skjedde på Austbø.

- Men det som er klart, er at psykiatrien må ta sin del av ansvaret. 46-åringen er verdens snilleste mann og far. Han kunne ikke engang skade ei flue, slik jeg kjenner ham, sier samboeren.

Det var høsten 1996 at samboeren for alvor merket at 46-åringen var deprimert. Han hadde jobbet svært mye i perioden forut.

- Han var nedfor, og gikk med sjølmordstanker, sier hun.

På begynnelsen av 1997 ringte 46-åringen samboeren på jobb, og var helt fortvilt. Sjølmordstankene hadde kommet på nytt. Det førte til den første kontakten med psykiatrien. Han gikk til samtaler, og fikk den første typen medisin.

Oppfølgingen var dårlig, og jeg som nærmste pårørende ble på en måte holdt utenfor behandlingen. Han ble ikke noe særlig bedre, og situasjonen var vanskelig for oss begge. Jeg var redd og fortvilt, sier hun.

I april fikk 46-åringen en forferdelig nedtur _ og forsøkte å begå sjølmord.

- En lege kom. Han fikk to Vival, og jeg fikk fem Vival i en konvolutt, før legen gikk. Det var alt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne være alene med ham gjennom natta som sto foran oss, så syk som han var.

Vi dro til den vanlige legevakta, og heldigvis ble han lagt inn på Nordland psykiatrisk sykehus (NPS), etter at jeg innstendig hadde bedt om det.

Taushet

Hun forteller at hun sjøl måtte be om møte med en behandler, i et forsøk på å få svar på en rekke spørsmål om samboerens sykdom.

- Jeg var redd for å gjøre noe galt, men jeg ble møtt med at de hadde taushetsplikt. Jeg trodde taushetsplikt var til for å beskytte pasienten _ og ved å ta meg på lag, mente jeg han skulle bli hjulpet og beskyttet. Informasjonen ble svært mangelfull, også om medisiners virkning, sier hun.

I begynnelsen av juni ble 46-åringen utskrevet. Han var ganske bra. Paret hadde en kjempefin ferie på Austbø.

- Men jeg var fortsatt urolig og fortvilt, fordi jeg følte at jeg ikke kjente nok til hans sykdom _ og på hvilken måte jeg kunne hjelpe ham.

Han var ikke bra, og ble verre utover høsten. I begynnelsen av desember tok 46-åringen en stor dose tabletter. Samboeren kontaktet lege, og mannen måtte til sykehus for å pumpes.

- Jeg ringte etter kontortid til legen den gangen. Situasjonen var prekær og fortvilt. Legen ordnet opp, men sa han ville ha seg frabedt å bli oppringt i sin fritid, sier samboeren.

Håndjern

Dagen etter ble 46-åringen sendt hjem. Først da ble en psykiatrisk sykepleier i nærmiljøet koblet inn. Ifølge samboeren burde det vært gjort lenge før. NPS visste at han hadde forsøkt sjølmord.

- NPS ga 46-åringen en time dagen deretter. Jeg var med, og forlangte at han måtte få en annen type medisin. Etter min mening ble ikke signalene etter sjølmordsforsøket tatt alvorlig nok av psykiatrien, mener samboeren.

11. desember ble det akutt igjen for 46-åringen. Den psykiatriske sykepleieren kom. Han ringte til lege.

- Sykepleieren mente situasjonen var kritisk, men legen kunne først komme etter tre timer. Legevakta anbefalte å ringe politiet, og det gjorde sykepleieren.

Politiet kom, og 46-åringen ble påsatt håndjern, ført ut av huset vårt og inn på legevakta, fortsatt med håndjern på. Det reagerte både jeg og min samboer kraftig på.

Alternativ

Etter dette ble 46-åringen på NPS fram til 4. mars i år. I perioden etter jul ble han bedre. Samboeren mener at en bok om alternativ behandling hun ga ham, var en merdvirkende årsak.

- Men på nytt kommer det en nedtur. Fra å være aktivt med i terapitimer, blir situasjonen slik at han bare går i korridorene og tar sine medisiner. Han mener sjøl at sykehuset ikke kunne hjelpe ham mer.

Da hadde han begynt på den fjerde sorten medsiner, uten at det hjalp.

Jeg mener at alternativ behandling burde vært forsøkt. Jeg tok kontakt med en kinesolog, men hun kunne ikke komme inn med terapi, så lenge han var pasient på NPS, sier samboeren.

En god stund hadde 46-åringen snakket om å reise til Austbø. Han mente at et opphold der kunne gjøre ham godt.

Samboeren sier at alle som deltok i behandlingen av 46-åringen, var enige i dette. De ville også at han skulle bli frisk.

- Vi snakket om Austbø. Jeg mente han ikke var frisk nok til å reise alene. Det sa jeg fra om på et møte med en av behandlerne på NPS.

Kontakt

- Jeg sa dette fordi jeg var redd for at han skulle ta livet av seg der, men behandleren sa at av og til må en ha is i magen. Etter dette sa jeg ja. Jeg er uten kompetanse, og følte at jeg måtte rette meg etter de som er spesialister.

- Hvis jeg hadde sagt nei, hadde han ikke reist. Det er forferdelig å tenke på i ettertid, men jeg ville ikke frata ham denne muligheten til å bli bedre. En griper jo enhver mulighet begjærlig i en slik sitausjon, sier samboeren.

- Hadde dere kontakt den uka har var på Austbø?

- Ja, hver dag. Alt var normalt fram til tirsdag den 10. Da skjedde det for meg en uforklarlig forandring med ham. Jeg fatter bare ikke at han har gjort dette, sier hun.