Samfunnet, familien og lovbrudd i ung alder

Når ungdom begår lovbrudd, har både ungdommen selv, familien og samfunnet et ansvar. I dag er det for mye uklarhet om hvordan dette ansvaret skal fordeles. Det fører til at for mange unge faller utenfor. Barneombudet ønsker å rydde opp i dette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vårt utgangspunkt er at det er overgrep mot barn og unge hvis voksne unnlater å reagere når barn bryter loven. Det er samfunnets plikt å gi barnet mulighet til å ta i bruk sine positive utviklingsmuligheter, og det bør være en rettighet for barnet å få hjelp til å komme seg ut av en negativ spiral. Dette tror jeg de fleste er enige i. Utfordringen er å finne ut hvordan samfunnet skal gripe inn. Jeg ønsker å presisere mitt syn på dette.

Lovbrudd

Noen mindreårige begår lovbrudd uten at det ligger omsorgssvikt eller psykiatrisk problematikk til grunn. Denne gruppen krever ikke behandling eller særskilte omsorgstilbud, men en forutsigbar, alderstilpasset reaksjon på den lovstridige handling. For barn under 15 år finnes det ikke hjemler for ansvarliggjøring i forhold til begåtte handlinger eller å pålegge tiltak for å forebygge videre kriminell utvikling. For ungdom mellom 15 og 18 år er straffeloven anvendelig, men dens virkemidler er lite tilpasset denne aldersgruppen.

En gruppe unge lovbrytere vil ha psykososial problematikk av varierende omfang, kompleksitet og varighet i sin bakgrunn. De vil trenge individuelt tilpassede hjelpetiltak i eller utenfor sin egen familie. I tillegg til dette trengs det hjemler for adekvate og forutsigbare reaksjoner på selve lovbruddet. Disse reaksjonene skal ikke være straff i form av å påføre et onde, men ha som formål at barn får korreksjon og ansvarliggjøres for lovbrudd de utfører. Her trenger vi et bredt register av virkemidler.

Familien

Et grunnprinsipp når slike reaksjoner skal iverksettes må være at familien trekkes inn helt fra starten. Myndighetene må kunne sikre at reaksjoner på lovbrudd følges opp, og at foreldrene bidrar til det i den grad det er nødvendig. I de tilfellene der det viser seg at omsorgspersonene ikke kan følge opp, mener Barneombudet at myndighetene bør kunne «sette familien under administrasjon» for å få gjennomført reaksjoner som er pålagt. Det er kun i disse konkrete situasjonene og med dette klart avgrensede formålet at uttrykket «sette familien under administrasjon» har noen berettigelse. Formålet er å supplere, støtte opp under og rehabilitere foreldrerollen, ikke svekke den. Den beste hjelpen barnet kan få, er fungerende foreldre som tar ansvar.

Mediene

Selv om medienes overskrifter bare kan romme én tanke ad gangen, er det viktig at vi i oppfølging og diskusjon kan forholde oss til flere tanker samtidig. Det finnes ikke ett entydig svar på hvordan vi hjelper unge lovbrytere. Derfor er det viktig at det er åpenhet og raushet til å prøve nye tanker uten at liberalkonservative forsvarsmekanismer trer i kraft.

Dagbladets påpekning på lederplass om at barnevernet er i støpeskjeen, og at barnepsykiatrien mister ressurser, munner ut i utfordringen «Kom igjen, Waage. Hva skal vi gjøre med det?»

Omfattende forslag

Storting, regjering og kommunepolitikere har fått omfattende forslag fra Barneombudet i vår rapport «Barndom pågår» om hvorfor vi trenger en kommunal oppvekstlov for å sikre:

- minstestandarder for barns oppvekst

- lavterskeltilbud for barn og familie uten ventetid og diagnosestempel

- forpliktende samarbeid mellom de mange sektorer og fagfolk som sitter på tribunen og ikke er tilgjengelige for barnet når det trenger hjelp

- at forebyggende tiltak skilles fra barnevernet og flyttes til arenaene hvor barn og ungdom oppholder seg.

Lykkes vi med dette, burde det være få oppgaver tilbake til barnevern og barnepsykiatrien. «Barndom pågår» er tilgjengelig på Internett og fås gratis hos Barneombudet, og Dagbladet er velkommen til å følge opp de mange forslag i sine spalter.