Samfunnsansvar

Etter 20 år som enkeltindivider har vi glemt å være borgere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ MANDAG feiret Høyre at det var 20 år siden vi fikk lov til å kjøpe melk på søndag og etter klokka fem. Venstresidas protester mot den nye åpningstidsloven vil få de fleste til å flire i dag. Loven var rene djevelskapen, skulle man tro. Den ville undergrave familielivet og barns oppvekst, skape kjøpepress og utkonkurrere kulturaktiviteter. Og den kom i tillegg til frislippet i eteren. Heretter kom nordmenns liv til å bestå av TV og shopping, ble det advart.En ikke helt uriktig spådom, må det innrømmes i ettertid. Men kampen for utvidete åpningstider handlet om mer enn retten til å kjøpe seipanetter etter arbeidstid. Den markerte også et viktig politisk skille og skapte en ny retorikk. Høyresida så inn i framtida, hvor velgerne ville stille langt større krav til både private og offentlige tjenester. Nordmenn gikk fra å være ansvarlige borgere til å bli kravstore forbrukere.20 år seinere kjører de borgerlige partiene fortsatt fram valgfrihet som det sentrale tema i valgkampen. Med døgnåpne 7-Eleven på hvert gatehjørne, gjelder det nå skole, helse og eldreomsorg. Vi skal shoppe, og de skal levere. Er vi ikke fornøyde med tilbudet, velger vi en annen leverandør. En ny regjering.

DAGEN ETTER jubileumsfeiringen dukket et annet ord fra fortida opp. Styret i Norske Skog besluttet å nedlegge papirfabrikken Union og ble fordømt fra høyre til venstre. Det er lite politikerne kan gjøre for å hindre nedleggelsen, men én ting kunne de si, og det sa de alle sammen: Nå er det på tide at næringslivet viser samfunnsansvar.Det gammeldagse ordet skapte full forvirring og oppstandelse i det næringslivet appellen var rettet til. Samfunnsansvar? I 2005? Hadde de ikke fått med seg Margaret Thatcher som allerede i 1987 slo fast: «There is no such thing as society.»? Det finnes ikke noe samfunn, bare enkeltindivider. I den grad bedrifter har et ansvar, er det å skape overskudd for sine eiere. Resten får politikerne ta seg av.Som man roper i den norske skogen, får man svar. Hver gang en politiker sa samfunnsansvar, fikk han til svar rammebetingelser. Politikerne fikk vær så god levere før de kunne kreve noe tilbake.

MEN FORVIRRINGEN var ikke mindre blant dem som mente samfunnsansvar var en god idé, hvis det kunne redde Union. Hver gang man prøvde å definere hva et slikt ansvar skulle innebære, støtte man på dette rare ordet «borger». Og enda rarere: En bedrift som borger.Tanken at bedrifter er medlemmer av samfunnet på linje med innbyggerne, er fremmed i vår tid. Tidligere var det en selvfølge. Da bygde man landet gjennom industrialisering, sysselsetting og nasjonalt eierskap. Bedrifters ledelse og eiere var gjerne forankret i lokalsamfunnet. Så seint som på 1980-tallet raste næringslivsledere mot avindustrialiseringen. Vi kan ikke leve av å klippe hverandre, fnøs de. Nå fnyser de av folk som tror det spiller noen rolle hva som produseres, og hvem som eier.Åpenbart spiller det likevel en viss rolle i Norske Skogs tilfelle. Norske Skogs forsvarere påpeker at selskapet er et globalt konsern med 80 prosent av produksjonen utenlands. Følgelig har ikke Norske Skog noe mer samfunnsansvar i Norge enn et hvilket som helst amerikansk selskap, er logikken. Med andre ord: Skit i Skien, leve verden.

380 ARBEIDSPLASSER hadde ikke fått slik oppmerksomhet, hvis det ikke var valgkamp. 51 000 industriarbeidsplasser er nedlagt de siste åtte åra - i samme tempo under Bondevik som under Stoltenberg. Men i et valgår krever velgerne at politikerne gjør noe. At de leverer. Eller i det minste gir inntrykk av å ville levere. Hvis de bare kunne.Kanskje er det symptomatisk at vi derimot ikke forventer noe som helst av Norske Skog. Det aner oss at alt snakket om samfunnsansvar er for døve ører. At de ler rundt omkring i næringslivet av den gammelmodige tanken at bedrifter har et ansvar utover profitt. Mistanken er ikke grunnløs. Norske bedrifters mangel på en samfunnsansvarlig strategi viser seg også på andre områder, for eksempel når det gjelder forskning, hvor norsk næringsliv ligger langt etter land det er naturlig å sammenlikne seg med - og det gjør man gjerne når det gjelder lønn og rammebetingelser. I Forskningsmeldingen legges det opp til at næringslivet selv skal bidra med betydelige beløp. Å dømme etter reaksjonene er det å be om for mye. Har vi ikke oljepenger i bøtter og spann, kanskje?

OLJEN HAR gjort nordmenn bortskjemte. En stor og omsorgsfull offentlig sektor har tatt seg av samfunnsansvaret uten å kreve stort annet tilbake enn skatter og lovlydighet. Vårt ansvar er som forbrukere. Og det tar vi på alvor.