«Samhug med brutaliteten»

«Meget kort fortalt var det mange som foretrakk Mussolini og Hitler fremfor Stalin. Da måtte de ta mye med på kjøpet.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I slutten av 1933 ønsket lederskribenten i Norges Handels- og Sjøfartstidende seg litt fascisme. Det var en uttalelse mindre sjokkerende og enestående enn man skulle tro og ønske, avgitt i et tiår preget av autoritære ideer. Den økonomiske liberalismen så ut til å ha spilt fallitt, det parlamentariske demokratiet var truet fra høyre og venstre. Også i kretser som tilsynelatende var solid forankret i demokratiske tradisjoner, ble det leflet med diktaturet.

Tormod Valaker har brettet ut en viktig flik av denne autoritære tidsånden i trettiårene: de store borgerlige Oslo-avisenes forhold til det fascistiske Italia og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Med ett hederlig unntak er det tale om en lite gloriøs historie.

De avisene Valaker behandler, er i alfabetisk rekkefølge Aftenposten, Dagbladet, Morgenbladet, Nationen, Norges Handels- og Sjøfartstidende og Tidens Tegn. Det hederlige unntaket er Dagbladet, som holdt sin sti uklanderlig ren på dette området. De andre borgerlige avisene var fulle av forståelsesfulle, leflende, unnskyldende, bortforklarende og tildekkende holdninger.

Mye av dette stoffet har vært kjent fra før. Men det er fortjenstfullt at Valaker har samlet, systematisert og presentert det på en så leseverdig måte. Og naturligvis: Det er ikke bare fortjenstfullt, det gjør et sterkt inntrykk. Sterkt, ikke bare fordi holdningene kommer så tydelig frem. Men særlig fordi det er tale om massive opinionsdannere i Norge, med tette forbindelser til store partier som Høyre og Bondepartiet.

Det er naturligvis nyanser. De som kommer verst ut, er nok Aftenposten og Nationen. Bondepartiets avis var til tider preget av stor sans for raseideer. Aftenposten hadde et par{ndash}tre medarbeidere som utmerket seg med spesielt sterk skjønnmaling av Hitler-Tyskland. Et smakløst eksempel {ndash} smakløst der og da og hinsides slike karakteristikker i ettertid {ndash} er det da en skribent i Aftenposten hevdet at Tyskland hadde «et særdeles generende jødeproblem» i 1936.

Det var ikke særlig mange som støttet regimene i Italia og Tyskland fullt ut. Den gjennomgående holdningen i de fem borgerlige avisene var preget av hva man kan kalle en distansert, kritisk velvilje: Det var mye man ikke likte i Italia og Tyskland, det demokratiske sinnelaget når det gjaldt Norge var stort sett befestet, få eller ingen sa de ville ha noe sånt her hos oss {ndash} i høyden ville de bare ha litt. Det er også tale om en utvikling over tid. Enkelte hadde store illusjoner i 1933 og 1934 om hva Hitlers nye regime ville bli for noe; i 1939 var mange slike illusjoner borte, og den åpne sympatien var mindre utbredt. Aftenposten forsikret både sent og tidlig i tiåret at avisen var mot den sosialistiske delen av Hitlers nasjonalsosialisme.

Enkelte stemmer var avvikende og skar igjennom all lefling. De opplagte heltene finner man i Dagbladet, særlig redaktør Einar Skavlan og journalisten Ragnar Vold. En annen som gjorde en stor innsats for å avvise autoritære løsninger, var C.J. Hambro. Valaker trekker dessuten frem kulturkonservative skribenter som Fredrik Ramm {ndash} i kulturradikale kretser en beryktet mann {ndash} og Ronald Fangen. Det er viktig. Også på høyresiden fantes det verdigrunnlag som utgjorde en ideologisk barriere mot diktaturregimer.

Hvorfor var de unnskyldende og leflende holdningene så sterke? Noen var sterkt følelsesmessig forankret i Tyskland og lot sin sympati med taperen i Versailles komme Hitler tilgode. Det fascistiske Italias evne til å takle den økonomiske krisen kunne virke imponerende. På høyresiden i norsk politikk fantes det autoritære tradisjoner man kunne knytte an til og spinne videre på. Men den viktigste enkeltfaktoren var formodentlig at regimene i Italia og Tyskland ble sett på som effektive og nødvendige alternativer til noe som var enda verre: bolsjevismen. Trusselen fra den revolusjonære sosialismen red de bestående samfunn i Europa som en mare gjennom hele mellomkrigstiden. Meget kort fortalt var det mange som foretrakk Mussolini og Hitler fremfor Stalin. Da måtte de ta mye med på kjøpet. Som Dagbladets Anton Beinset formulerte det om Bondepartiets aviser: De hadde «samhug med terroren og brutaliteten».

Her er det riktignok en side av trettiårenes idémessige klima Valaker bare sneier innpå. Det var andre terroristiske regimer i tiåret enn Mussolinis og Hitlers. Den samme kritikken som Valaker retter mot en avis som Aftenposten, kan man rette mot presseorganer og enkeltpersoner på venstresiden: Unnskyldende, bortforklarende, tildekkende, forståelsesfulle, leflende holdninger {ndash} overfor brutalitet og terror i Stalins Sovjet. Det gjaldt særlig før 1936, da Moskvaprosessene åpnet mange øyne. På dette området har Dagbladet enkelte svin på skogen også, selv om en så sentral medarbeider som Ragnar Vold bidro til å holde tungen beundringsverdig rett i munnen. Valaker refererer et utsagn i Dagbladet fra 1934 om at Stalins regime var et paradis i forhold til Tyskland når det gjaldt det frie ord. Det er et utsagn som ikke står seg spesielt godt i ettertid.

Enda mange flere svin vil man finne om man underlegger arbeiderpressen en tilsvarende analyse. Dessverre er det slik at noen av fascismens og nasjonalsosialismens fremste motstandere hadde mye samhug med terror og brutalitet de også. Her synes jeg Valaker kunne vært tydeligere. Han henviser stadig til Nordahl Grieg som en av heltene i trettiårene. Det er problematisk; vi snakker om en apologet for Stalins terror, en mann som forsvarte Moskva-prosessene helt ut i det groteske og absurde. Valakers fremstilling av holdningene til den spanske borgerkrig unnlater å nevne stalinistenes terror i Spania, en terror som ikke minst rammet konkurrenter på venstresiden.

Om man vil trekke noen moralske lærdommer av denne triste historien, må det være at man ikke må lukke øynene for brutalitet og terror, uansett ideologiske fortegn. Altfor mange i mellomkrigstiden var selektive i sin moralske forargelse, de var nådeløst avslørende den ene veien og velvillig forståelsesfulle den andre. Men, det er også viktig: Det fantes dem som ikke lå under for en slik ideologisk selektivitet. Også i de borgerlige avisene var det røster som, dersom de ble konfrontert med dilemmaet Hitler eller Stalin, sa klart og tydelig nei takk, ingen av dem. At slike røster ikke var flere og sterkere, er noe det ikke vil skade om de angjeldende avisene, de som fortsatt finnes av dem, skammer seg over den dag i dag.