Samling i bånn

Venstre er nødt til å samle seg om Lars Sponheim på landsmøtet i helga. Men det skjer ikke med stor lyst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN HAR ETså lite parti stått overfor en så stor oppgave som Venstre gjør denne helga. Her på Sundvolden må det til slutt bli samling om Lars Sponheim, og det med en entusiasme som utad virker ekte. Venstre har ikke råd til å ta opprivende runder om politikk og personer denne gangen, selv om det er uro i rekkene og misnøye med Sponheim. Men nok en gang må partiets overlevelse settes over andre hensyn. Da er samling om partiledelsen og mobilisering av entusiasme en nødvendighet, selv i det debattglade og udisiplinerte Venstre.

DELEGATENE SAMLES under de mest ugunstige forhold, selv til Venstre å være. Lars Sponheim er enstemmig innstilt til gjenvalg, og det finns ingen motkandidat. Odd Einar Dørum kan ikke velges for tredje gang. Det redder Sponheim. For sjelden har en partileder gjort så mye rart rett i forkant av et landsmøte. Jeg er ganske sikker på at det blant delegatene må herske en utbredt stemning av flauhet over egen partileder. Han har gjort sitt beste for å provosere store deler av landets velgere. Det har ikke partiet råd til. Da skjer også gjenvalget med en stor grad av ulyst.

PARTIET KAVERmed elendige på meningsmålinger etter et dårlig valg. Venstre kom inn i regjeringen som anstand. Kjell Magne Bondevik måtte ha følge av et annet sentrumsparti for å dempe Høyre-inntrykket i regjeringen. Slik gikk det til at Venstre har flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Selv parlamentarismens far, Johan Sverdrup, kunne neppe tenkt seg muligheten av noe slikt. Det hele fikk et komikkens skjær. Resultatet er at Venstre sitter i regjeringen på nåde uten å kunne gjøre store sprell.

REGJERINGSDELTAKELSENvil neppe bli et stridstema på landsmøtet. Under Sponheims ledelse er samarbeid med Høyre blitt en stueren affære i Venstre. Ja, det er et politisk ønske. Det ser vi også i Oslo. Det gjør ingen ting at Høyre er den dominerende partner. I helga får til overmål Sponheim følge av to nye nestledere som er et produkt av den nyliberale linja. Partiet har kvittet seg med det klassiske liberale dilemma om sidevalg i det politiske landskapet. Fellesskapsløsninger og den sosiale dimensjonen er tonet ned i pakt med dagens markedsorienterte samfunn. Det er bare velgerne som mangler.

PARTILEDELSEN kan ha rett i at regjeringsdeltakelsen har reddet Venstre fra den store glemselen. Men makten bør jo brukes på en måte som gir framgang og skaper entusiasme. Det motsatte har skjedd. Det hjelper ikke med en god miljøpolitikk når Børge Brende får æren. Det er Per-Kristian Foss som har gitt skattekommisjonen et mandat Venstre liker. Satsingen på kollektivtrafikk under ledelse av Torild Skogsholm er hittil temmelig usynlig, og Odd Einar Dørum har problemer med en justispolitikk som viser en myk og hard side samtidig. Sjefen sjøl har i rikt monn skaffet partiet oppmerksomhet, men det har skjedd på feil måte.

Nå kan det sies at mange politikere kan være sleivete og gjøre feil. Dessuten er ikke alle angrep på Sponheim ham like berettiget. Men Sponheim er sta som Dovregubben. Særlig burde han forstått dimensjonene og alvoret i konsesjonssaken i Lillesand og rodd seg i land. Nå står han med sinte partikolleger til knes langs hele kysten.

DAGENS TALE blir Sponheims største utfordring som partileder. Han er nødt til å rydde opp i alle floker. Han må riste misnøyen og tungsinnet ut av delegatene og overbevise dem om at han er rett person til å fortsette bergingsaksjonen for landets eldste parti. Og han må gi en begrunnelse for at partiets eksistens som rekker lenger enn til utsendingene på landsmøtet. Det er en formidabel oppgave med dagens utgangspunkt. Men Sponheim har seg selv å takke for at det er blitt slik.