Samling i bånn

Det minner om 90-tallets økonomiske krisehåndtering når LO alt nå lover moderasjon ved neste års lønnsoppgjør, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke minst står LOs moderasjonssignaler som en dirrende kontrast til politifolkenes lønnsaksjoner. Vi husker hvordan Yngve Hågensen som relativt fersk LO-leder helt på begynnelsen av nittitallet gikk ut og lovte å være «snill bisk» i fem år. Han antydet moderate lønnskrav innenfor om lag 3 prosent for å ta igjen tapt konkurranseevne. Men forutsetningen var at det innenfor denne ramma skulle være rom for en halv prosents reallønnsøkning. Erfaringene med skyhøye krav og storslåtte tillegg gjennom 70- og 80-tallet hadde vist at vinninga gikk opp i spinninga. Reallønna sto nærmest stille, samtidig som bedrifter og eksportører priset seg ut av markedet. Resultatet var skyhøy arbeidsledighet, fallende boligpriser og bankkrise. De nye signalene fra Hågensen i 1991 innebar at partene heretter skulle gjennomføre frie lønnsforhandlinger som før, men innenfor ansvarlige rammer. Vi fikk Sysselsettingsutvalget som tidligere finansminister Per Kleppe ledet. Det munnet ut i Solidaritetsalternativet som ikke minst Hågensen og Thorbjørn Jagland bidro sterkt til. Sammen skulle arbeidslivets parter og de politiske partier få landet på fote igjen. Det var samling i bånn.

Nå er det ikke uvanlig at LO er moderat og ansvarlig. Det er liksom organisasjonens varemerke. Den viser måtehold og får politisk innflytelse tilbake. Men Flåthens henvisning til den aktuelle økonomiske situasjonen som begrunnelse for moderasjon er ikke til å ta feil av, slik han ordla seg i Aftenposten i går. Noen vil hevde at et løfte om moderasjon i dagens situasjon er helt overflødig. Både regjeringen, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå har gjort lavere anslag for lønnsveksten neste år enn den har vært de siste åra. Og sannsynligvis har kriseforståelsen sunket inn i de brede lag. Samtidig er det nå i ukene før jul at de store organisasjonene legger sin strategi foran neste års lønnsoppgjør. Om halvannen uke har for eksempel LO Stat sin årlige tariffkonferanse. Flåthen vil åpenbart stagge forventningene i god tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er det motsatte av hva Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund gjør. Høstens høylytte misnøye med tingenes tilstand er i tillegg til den opplevde situasjon også en form for lønnspolitisk posisjonering. I stat og kommune må nemlig arbeidstakernes organisasjoner få gjennomslag hos politiske myndigheter. Det krever at de får deres og folkets oppmerksomhet i god tid før selve oppgjøret. Det har politiet fått ved å krisemaksimere, nekte å jobbe overtid og sykmelde seg kollektivt. Normalt har det holdt for offentlig ansatte å fremme friske lønnskrav. Man har skreket for å bli sett og hørt. Ofte er dette nøye planlagte og koordinerte aksjoner. Man bereder grunnen for at definerte grupper skal få litt ekstra i det narrespillet som disse lønnsoppgjørene ofte er. Men politiet har sannsynligvis overspilt og ikke vunnet kampen om opinionen. På den annen side er det en relativt liten gruppe i de store lønnsmessige sammenhenger. Så kanskje oppnår de mer enn andre til våren, likevel.

I Politiets Fellesforbunds hovedorganisasjon, Unio, er man ikke overrasket over LOs moderasjonsvarsel. Men leder Anders Folkestad understreker at det ikke er aktuelt å la likelønnskravene vike selv om det er trange tider. Og likelønn angår de virkelig store kvinnedominerte gruppene i offentlig sektor, pleiere og pedagoger. Av dem er det hundretusener mot politiets 8-10 000. Det er derfor ingen grunn til å tro at Unio vil slutte opp om LOs forsiktighetslinje.

Tvert imot vil de hevde at det er naturlig at privat industri- og tjenesteyting er moderate etter mange fete år, mens store og små grupper i offentlig sektor benytter sjansen til å ta igjen urettferdig etterslep. Verken Unio eller Akademikerne ser noen grunn til at utdanningsgruppene i Norge skal være dårligst betalt, relativt sett, i OECD-området.

Dessuten er det klare historiske forskjeller på dagens situasjon og tidlig 90-tall. Da var ledigheten alt blitt rekordhøy. Det er den ikke nå, og det vil den neppe bli neste år. I mange bransjer er arbeidsmarkedet fortsatt stramt. Man kan også spørre om den erklærte ansvarligheten fra LOs side er ytterligere et krisetegn. LO og myndighetene har jo ellers vært forsiktige med å forsterke krisetendensene med illevarslende prognoser. Og når krisa forsterker seg ved høy sparing og mindre forbruk, kan også vegring mot friske krav være mindre ansvarlig enn man tror.

Uansett var Solidaritetsalternativet fra 90-tallet et spennende prosjekt. Man lyktes med å få sysselsettingen opp og ledigheten ned. Nå tar man sorgene og tiltakene litt på forskudd.