Samlivsbrudd - valg mellom to onder

Førsteamanuensis Kari Moxnes ved NTNU i Trondheim har nylig offentliggjort en rapport som viser at to tredjedeler av skilsmissebarn viser positive atferdsendringer etter en skilsmisse. Dette kommer til uttrykk blant annet ved at barna får et nærere forhold til mor og far, de blir mer ansvarsbevisste, og de gjør det bedre på skolen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sin iver etter å imøtegå Moxnes har professor Dan Olweus trukket en upublisert rapport om skilsmissebarn opp av skrivebordsskuffen. Og det er ikke første gangen professoren i Bergen har falt for fristelsen til å spre sine forskningsresultater i dagspressen før de er tilgjengelige i fagtidsskrifter eller bøker. Olweus mener å ha funnet at skilsmissebarn har dobbelt så høy risiko for å utvikle problematferd som andre barn.

Uryddig forskning

Som Olweus påpeker kan det selvfølgelig reises innvendinger mot Moxnes sin undersøkelse. Men dette gjelder med stor sannsynlighet også rapporten fra Bergens-prosjektet.

Forskjellen er bare at allmennheten foreløpig er avskåret fra å få innsikt i denne rapportens mulige svakheter.

Både norsk og internasjonal forskning om skilsmissebarn spriker i alle retninger. Det finnes derfor studier som kan støtte nesten ethvert standpunkt i denne følelsesladede debatten. De fagpersoner som forvalter kunnskapen på området har derfor et ansvar for å trekke edruelige og nyanserte konklusjoner.

To onder

Foreldre som ikke lenger trives under samme tak, har i prinsippet valget mellom to onder: Enten må de skille lag og forsøke å takle alle de ubehageligheter og problemer som dette vanligvis medfører for både barn og foreldre. Det alternative ondet er at foreldrene fortsetter å leve i et konfliktfylt parforhold. Den sistnevnte løsningen vil i mange tilfeller kunne være det verste for barnet. Det er nemlig godt dokumentert at barn som vokser opp med foreldre som ikke finner tonen, har en betydelig risiko for å utvikle psykiatriske vansker. Tanken om at foreldre bør holde sammen for barnas skyld kan i verste fall bety at man i enkelte tilfeller bokstavelig talt ofrer barnas mentale helse på ekteskapets alter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette perspektivet innebærer ikke at man avviser den smerte og sorg som barn normalt opplever i forbindelse med samlivsbrudd. Simon Flem Devolds velkjente bok «Hvor skal vi gjøre av meg» er et sterkt vitnesbyrd om barnas smertefulle reaksjoner. Men denne boka forteller oss ikke historien om hvordan det kunne ha gått med enkelte av disse barna dersom foreldrene ikke hadde hatt mot til å skille seg.

Romantisering?

Det er altfor enkelt og langt på vei naivt å hevde at oppløste parforhold er roten til mesteparten av den problematferd som kan observeres hos barn og unge. Selv om forskningsresultatene spriker, er det grunnlag for å hevde at de fleste skilsmissebarn klarer seg overraskende bra, men at det selvfølgelig også finnes nok av eksempler på barn som har tatt skade av samlivsbrudd. Ved flere anledninger har undertegnede utrolig nok erfart at enkelte fagpersoner oppfatter denne konklusjonen som en romantisering, ja endog som en «forherligelse av skilsmissen»!

Ingen fasit

Det finnes ingen fasit med hensyn til hva som vil være den beste løsningen for barnet i valget mellom to onder. Og det finnes heller ingen enkel oppskrift på hvordan foreldrene bør innrette seg etter et samlivsbrudd for at barnas behov skal bli ivaretatt på en forsvarlig måte. Risikoen for at barna tar skade ser ut til å være betydelig redusert hvis foreldrene sørger for å komme fram til enighet om hvordan omsorgen og oppdragelsen av barna skal praktiseres etter at de har flyttet fra hverandre.