Samlivsbrudd med lykkelig slutt

Det er lettere å dele bord, seng og sofa når man gifter seg enn når man skiller seg. Men man behøver ikke komme ut av et samlivsbrudd som skilt, bitter og ensom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For femten år siden opplevde den danske forfatteren Lis Vibeke Kristensen sitt livs største krise: Hun ble skilt.

-Min verden falt fullstendig sammen. Mannen min hadde forelsket seg i en annen kvinne, og flyttet. Jeg trodde faktisk at vi hadde et godt ekteskap, forteller hun.

Nå har hun skrevet boka «Op igen!», som handler om å overleve skilsmissen.

-En skilsmisse blir for mange et vendepunkt i livet. Plutselig blir man nødt til å ta sitt liv opp til vurdering. Og mange oppdager at livet de levde ikke var et godt liv, men en vane, forteller Lis Vibeke.

Gjennom en slik krise har man muligheten til å bli et helere og sterkere menneske, mener hun. Dessverre velger noen å gjøre sorgen etter et samlivsbrudd til et livsprosjekt.

-Jeg har møtt kvinner som ti år etter skilsmissen fortsatt er bitre og ulykkelige. Bitterhet kan ikke brukes til noe. Den er totalt utmattende og man kaster bort livet sitt, sier hun.

En skilsmisse tar tid å komme over. Både sorgen over å ha mistet en ektefelle og sorgen over at samlivet ikke fungerte.

-Når sorgen er på sitt verste, tror man at det aldri vil bli bedre. For mange er skilsmissen den største krisen i livet. Ikke bare for den som blir forlatt, det er faktisk like vanskelig å være den som bryter ut av forholdet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan man takler krisen, varierer fra person til person.

-Den første kaotiske perioden er den vanskeligste. Det føles som om man er kastet på havet og kjemper for å få tak i en livbøye. Min redningsbøye ble å viske ham ut av livet mitt. Jeg pakket ned alle tingene hans og kastet alt som minnet meg om ham.

Etter nesten tyve års ekteskap er det mange felles minner; bøker vi har lest, bilder vi har tatt og ting vi hadde vært sammen om å gjøre. Ut med det! Jeg snakket i hjel mine venner. Om skilsmissen og hvor grusomt jeg hadde det. Jeg snakket meg gjennom sorgen, forteller hun.

Hun flyttet fra huset, som minnet henne mer om et gravmonument over et ekteskap enn et hjem. Det tok tre år før hun var klar for et nytt forhold. I mellomtiden omga hun seg med unge menn som ble forelsket i henne. Det ga henne selvtilliten tilbake.

-I begynnelsen tålte jeg ikke at noen tok på meg, men da jeg begynte med kroppsterapi, fikk jeg seksualiteten min tilbake. Gradvis ble jeg hel igjen, og plutselig en dag sto han der.

Mannen var den svenske lyrikeren Bertil Pettersson, som hun nå har vært gift med i ni år.

-God kommunikasjon er det viktigste i et forhold. Det er også mangel på den som ødelegger ekteskapet. I en skilsmisse-prosess er det viktig å se at begge parter har ansvar for bruddet. Lykkelige par blir ikke skilt.

Lis Vibeke Kristensen har ikke skrevet en hyllest til skilsmissen. Hun oppfordrer ikke folk til å skille seg, men hun oppfordrer heller ikke til å fortsette et samliv med uløselige konflikter.

-Skilsmisse er siste utvei. Men det er bedre å gjøre noe med det før det har gått for langt. Som regel er skilsmissen et resultat av et utilfredstillende ekteskap. Derfor har man en unik sjanse til å komme styrket ut på den andre siden.


For ti år siden ble hun skilt.
-Jeg følte meg som den uskyldige og sviktede part, og jeg gjorde meg selv til et offer. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre alene.

Løsningen ble en billett til den greske øya Ios, med retur ett år senere.

-Jeg måtte bort. Plutselig innså jeg hvor mye tid jeg hadde brukt på å snakke om problemene. Jeg ble sliten av min egen stemme.

Ingerid leide et lite, asketisk hus på Ios og brukte hele året på å sortere tanker og følelser.

-Det er det verste og det viktigste året i mitt liv. Jeg snakket ikke med noen, og mitt eneste selskap var en skabbete, tannløs katt som fulgte meg overalt. I hele mitt liv har jeg søkt lykken gjennom andre mennesker fordi jeg var for utrygg til å finne den selv. I løpet av året på Ios sluttet jeg å legge skylden på alle andre og begynte å ta ansvart for mitt eget liv.

Det tok Ingerid fem år å komme ut av krisen.

-Den enkleste utveien er å skylde på mannen for at ekteskapet gikk i stykker, eller skylde på eventuelle nye kvinner i hans liv. Det er viktig å ikke gjøre seg til et offer, og ikke bli bitter. Gjør noe istedet; kast en snøball eller knus et servise som en mytisk handling. Dessverre gjør mange kvinner seg totalavhengige av sine menn og mister selvrespekten etter et brudd. Men de har kanskje aldri hatt respekt for seg selv. Jeg tror at mennesker som har respekt for seg selv, ikke blir forlatt.

-ETTER BRUDDET BRUKTE JEG LANG TID PÅ Å KARTLEGGE hva slags behov jeg hadde. Jeg tok utgangspunkt i hvordan jeg ville at livet mitt skulle se ut de neste fem åra.

Øyvind Thorvaldsen arbeider til daglig med mennesker i kriser som trenger hjelp for å treffe riktige valg. I sitt eget liv er de to barna det viktigste. Tid med dem kommer foran alt annet. I andre rekke kommer jobb og nettverket av gode venner.

-Det verste var å leve uten barna mine, og den første perioden kunne jeg våkne gråtende fordi jeg savnet dem så enormt.

Øyvind ville ikke bare være en helge-pappa, og han brukte lang tid på å finne et sted å bo i nærheten av dem. Nå har de delt omsorg for barna.

-Den jevnlige kontakten betyr enormt mye. Dessverre er det mange kvinner som ikke er villige til å se det. De behandler menn som annenrangs omsorgspersoner. I barnefordelingssaker er det ikke mye likestilling, og jeg tror at vi menn må rette ryggen og kreve vår del av omsorgen.

Det er ikke plass til en ny kvinne i Øyvinds liv. Etter samlivsbruddet har han brukt mye tid på å finne tilbake til seg selv.

-Det tar tid å avvikle et forhold følelsesmessig. I den prosessen har det ikke vært plass til en ny kvinne. Mitt behov for nærhet, omsorg og tilhørighet er ikke synonymt med en ny kjæreste.

Etter bruddet har Øyvind tatt opp igjen gamle hobbyer som sang, musikk og skriving. Plutselig hadde han mye tid til overs. Han prioriter å gjøre ting sammen med gode venner og barna, og for kort tid siden investerte han i en seilbåt sammen med en kamerat.

-Den første tiden alene blir man lett rastløs. I begynnelsen kostet det litt å sitte hjemme på fredagskvelden. Men jeg har vokst på å være alene. Å håndtere lengsel og savn, og vite at jeg klarer å leve alene.

Men det tar tid, og prosessen har nok forandret meg. Jeg er litt tryggere på meg selv, både i jobben og i situasjoner jeg ikke har kontroll over. Jeg har blitt flinkere til å se mine egne reaksjonsmønstre, og jeg har blitt bedre til å lytte.

Bruddet ga meg en mulighet til å tenke gjennom livet mitt, og jeg fikk ryddet opp i hodet. Dessuten har jeg fått enorm respekt for folk som velger å bo alene. Man må ikke ha en kjæreste for å ha det bra. For det er ikke vanskelig å bli forelsket, snarere tvert i mot. Det er vanskelig å la være.

-DEN VERSTE PERIODEN VAR FØR VI SKILTE OSS. I lang tid hadde jeg det helt jævlig uten å skjønne hvorfor. Jeg tok på meg mye av skylda og var forvirret. Da vi endelig skilte oss falt mange brikker på plass, forteller Gry Edner, og innrømmer at det var vanskelig å håndtere følelsen av å ha tapt.

-Det var rett og slett flaut å innrømme for alle at jeg hadde gjort en gigatabbe. Det var veldig ubehagelig, men helt nødvendig. Jeg visste egentlig lenge at det ikke var noen vei tilbake, men det tok tid å innrømme det for meg selv. Det ble mye bedre etter at jeg tok avgjørelsen, endelig kunne jeg konsentrere meg om noe annet.

Rett etter bruddet oppdaget Gry at hun var gravid - med tvillinger.

-Alt skjedde så fort, men jeg visste at jeg måtte klare det alene. Jeg hadde nettopp kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, og det var ingen vei tilbake. Det var bedre å oppdra to barna alene, enn å flytte tilbake og få ansvar for tre.

I perioden etter bruddet snakket hun mer med kolleger enn med venner. Miljøet på jobben gjorde det letter å få orden på livet og tankene.

- Jeg synes det var vanskelig å snakke om skilsmissen med vennene mine. På jobben var det lettere å bare være meg. Desuten er det ikke morsomt å være gravid. Alt sammen var så fælt at jeg tilslutt måtte se galgenhumoren i det, og le av hele situasjonen.

Humor er det viktigste man har. Man lærer ingenting av å sitte og sutre. Når man ler, har man kommet et steg videre. Da jeg klarte å le av situasjonen, fikk jeg stokket litt om i hodet.

Det tok to år å komme over kneika. Å bli alenemor krevde at hun ble voksen over natta.

-Jeg har blitt tøffere og sterkere. Nå vet jeg at jeg kan klare meg alene, og jeg tør stole på at det jeg mener er riktig. Det er viktig ikke å miste seg selv i et forhold, men det viktigste er å tørre å si nei.

Vi jenter har vanskelig for å si nei fordi vi ikke vil såre noen eller gjøre det utrivelig. Men man må lære og si hva man mener i stedet for å unngå konflikter og krangler for enhver pris. Jeg skjøv alt som var ubehagelig under teppet, og der ble ikke problemene mindre. Jeg har lært å si hva jeg mener, og si nei hvis jeg ikke vil.

Gry bor i et vakkert trehus med hage, og har sin mor boende i annen etasje. På den måten kan hun også få litt tid for seg selv- til å gå en tur alene om kvelden og pleie forholdet til sin nye kjæreste.

-Jeg har aldri sluttet å tro på den store kjærligheten. Den kommer når man minst aner det. Vi planlegger å gifte oss om et års tid. Jeg gleder meg veldig, det skal bli deilig å love noe og virkelig mene noe med det.

<B>KAN SI NEI:</B> - Jeg har lært meg å si nei. Vi jenter skal alltid gjøre det så hyggelig for alle andre, sier Gry Edner.