Samtidsdansefeber

Når Dansens Hus åpner fredag, er moderne danseformer endelig anerkjent i skinasjonen Norge, skriver Hege Duckert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist fredag deltok fire år gamle Daniel Bjørnstad i TV 2s storsatsing «Norske Talenter». Han danset breakdance. Daniel er i høyeste grad et barn av sin tid, der moderne danseformer er naturlige valg for de aller yngste, inspirert av TV-suksesser som «Dansefeber» og helter som Tschawe. Når Daniel blir voksen, vil det kanskje more ham å høre at Norge fikk en egen scene for dansekunst først fire år etter at han lærte å breake.

I ANLEDNING nybygget i Bjørvika har operaen skiftet navn til Den Norske Opera og Ballett. Men det kan fortsatt ikke skjules at balletten stiller bak operaen, i gagnet som i navnet. Moderne dans har vært et stebarn i det norske kulturlandskapet, en aktivitet så absurd at Thomas Giertsen alltid får latter på den delen av stand-up-showet der han forteller om sin fortid med jazzballett. Dansekunsten har ikke møtt mer forståelse i vintersportslandet enn Billy Elliot – gutten som ikke vil bokse, men danse – gjorde blant gruvearbeiderne i Nord-England. Nærmere to tredeler av danserne i Nasjonalballetten er født i et annet land enn Norge.

OG HER SNAKKER vi tross alt om anerkjente danseformer som klassisk ballett og showdans. Den som driver med smalere uttrykk under betegnelsen samtidsdans, får verken jobb i operaballetten eller på Oslo Nye Teater. Hun må skape sin egen arbeidsplass. Prosjektbaserte dansekompanier er blitt vanlige. Trykket på å lage en nasjonal scene, der ulike kompanier kan oppføre forestillinger, har dermed vært stort. Når Dansens Hus åpner fredag, er det med et vårprogram som tar for seg mangfoldet i feltet, og det faktum at store publikumsgrupper ikke strømmer til av seg selv, men må lokkes, læres og sluses inn via danseformer av det mer populære slaget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEBATTEN GIKK HØYT i det lille dansemiljøet i fjor, om hvorvidt det var riktig å sende den populære «Dansefeber»-forestillingen ut på Riksteatret, eller om statlig støtte skulle forbeholdes smalere kompanier, som ellers ikke ville nå et publikum utenom familiekretsen.

De fleste slike forestillinger spilles bare fire ganger, fra torsdag til søndag, på små scener. Fra et publikumssynspunkt er det betraktelig lettere å velge en kveld med «Singin’ in the rain» framfor «the flux position of an insulted eye», som faktisk er en typisk tittel i denne sjangeren. Hangen til ubegripelige, engelske navn kombinert med et begrenset behov for å fortelle en historie, gjør samtidsdansen til en drøy distanse for den utrente.

Språket er fremmed – det handler mye om bevegelse i tid og rom – og kommunikasjonen er ikke alltid optimal: Plakatene for Dansens Hus ble av T-banens ansatte forvekslet med tagging.

MEN DANSEKUNSTNERNE kan likevel ikke få hele skylda for samtidsdansens påfallende tornefulle vei til fast bopel. Norsk dansehistorie er kortere enn både dansk og svensk, der ballettkunsten utviklet seg ved hoffene. Tradisjonelle, kristne miljøer holdt lenge fast i synet på dans som synd. Historisk har kunstformer der ordet står i sentrum vært viktigst i Norge, på grunn av kampen om språklig identitet mellom dansk, nynorsk og dialektene. Litteratur og teater ble i tiden fram mot norsk selvstendighet i 1905 knyttet til nasjonsbygging, og de får fortsatt de største statlige overføringene. Den forfinete ballerinaestetikken er fremmed i en kultur der heltene er skidronninger, og der bevegelse helst skal foregå utendørs og være sunt.

NY NORSK BALLETT ble opprettet i 1948, og var Norges første frie gruppe – en forløper for Nasjonalballetten. På 60- og 70-tallet kom utdanningsinstitusjonene, med Statens balletthøgskole som den siste, statlige kunstutdanningen. Ti år senere kom offentlig støtte til fri scenekunst på statsbudsjettet. Da Carte Blanche ble nasjonalt kompani for samtidsdans i 1989, fikk Norge for første gang en fast arbeidsplass for dansere utenom Operaballetten. Planene om å åpne et Dansens Hus har vært skrinlagt to ganger de siste ti åra. Sånn sett er det presist at huset åpner skuddårsaften.

VILJEN TIL kommunikasjon blir avgjørende for om Dansens Hus blir en publikumssuksess. Oppdraget, slik det er formulert i statsbudsjettet, er å nå «et høyt publikumstall og en sammensetning av publikum som gjenspeiler befolkningens sammensetning». Intet mindre. De koreografene som hittil har lyktes best, har tatt de norske fortellingene i bruk: Kjersti Alveberg med sine norrøne legender, Jo Strømgren med sine Ibsenfigurer og sin evne til å gjøre fotball til maskulin ballett. I juni byr Dansens Hus på den rusfrie Hip hop-festivalen «Urban moves», der danseformer som breakdance, popping og locking skal tiltrekke nye publikumsgrupper, som bare er marginalt eldre enn Daniel fra TV 2. Det gjelder å slå kloa i dem nå – før idretten tar dem.