Sand i flyktning- maskineriet

SAND i RYFYLKE (Dagbladet): Magnus Hiim fester blikket på det stolte bøketreet som tippoldefaren plantet på tunet. Den tidligere yrkesoffiseren er blitt hærfører for det han mener skal bli et grasrotopprør mot flyktningsnillisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tåka henger tungsindig over fjorden og en grå, dyster murbygning i sentrum av Sand griner trist mot oss. Her bor 51 flyktninger som har rømt fra krig, ødeleggelse og forfølgelse.

Sand i Norge er heller ingen idyll. Flyktningene er mørkere enn oss, de har andre skikker, andre klær, snakker uforståelig og blir ikke gode nordmenn sånn helt over natta.

- Hvis de søker beskyttelse, hvorfor ikke plassere utlendingene langt ute i skogen slik at ingen kan nå dem? humrer Rubin Abrahamsen. Han har nettopp levert lottokupongen og har all verdens tid til en flyktningdrøs.

Praten løper livlig gatelangs og bare én mening ser ut til å gjelde blant aldrende nordmenn: Flyktningene må bort!

Bare unge Camilla Hansen med barnevogn smiler bredt og skjønner ikke helt frykten.

- Jeg er ikke redd flyktningene. De er vel normale mennesker, de også, og vil oss ikke noe vondt, mener hun.

Nytt hjem

Det ulmer på Sand. To drap på flyktningmottaket, det siste med påfølgende morderjakt i ei skremt bygd i to døgn, har antent patriotismen blant milde vestlendinger som helst har drøftet vær og vind over lefsebiten.

Nå kan de dunke til med kraftgloser.

Magnus Hiim er ungkar og bor med sin mor i et vakkert hjem med våpen og uniformer på veggene. Sammen med Tron Svendsen, kåret til årets jordbruksavløser i Rogaland i fjor, samler han underskrifter med krav om å få mottaket fjernet fra sentrum. På mjuk ryfylkedialekt smeller harde ord:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Stort sett er det jo kjeltringer som kommer. Flyktningpolitikken er Ola Dunk på sitt verste. Det skal bo folk etter oss her. Nå ødelegger vi det fine våre forfedre har skapt, sier Hiim og Svendsen.

- Siste drap her var i 1645. Så kom flyktningene, og vi har hatt to fryktelige drap på ett år, sier Hiim.

Noen fjellknauser unna møter vi irakeren Sirwan Saadun Muhammed (23), som bare har tid til en kort prat fordi han snart skal trene Suldals lilleputter på fotballbanen.

- Her har jeg funnet mitt hjem. Jeg vil ikke til noen by. Og menneskene her er så hyggelige, jeg kaller dem min familie. Jeg er så takknemlig, gliser Sirwan.

«God morgen Norge, verden har kommet til deg» er mottoet ledelsen på flyktningmottaket presenterer for oss. For et harmonisk bygdesamfunn kan det være tøft å møte den brutale sannheten andre steder enn på TV-skjermen.

Finner hverandre

De ansatte på mottaket kjemper med å roe gemytter og bygge bruer etter drap og konflikter. Dype sår skal leges. Det tar tid å gjenoppbygge tillit.

Flyktningene har trukket seg mer tilbake enn før. De merker holdningene i bygda og vil ikke provosere, får vi høre. Noen snakker om at det er som å leve i et fengsel.

- Motstanden dreier seg nok også litt om at norske, enslige mannfolk vil markere sitt revir. De vil ikke ha utfordrere, nevner en ansatt.

Ledelsen skryter av ungdommen og eldre kvinner, som har åpnet sine hjem og vist hjertevarme. Tross språkbarrierer kommer somaliske kvinner på husbesøk og strikker og hekler, baker og koker. Mange unge har også funnet nye venner og erfart at bak hudfargen er de fleste nokså like.

- Syr puter

Magnus Hiim og Tron Svendsen har ikke vært innom flyktningmottaket, men hevder at de representerer folkemeningen.

- Mødre er redd for ungene sine, ungdommen tør ikke gå ut, mange flytter. Før kunne vi sitte på benkene og døse. Nå blir også det oppfattet provoserende.

- Politiet er også redde og tør ikke gripe inn. Blir det bråk, skylder de alltid på de norske. Alltid er det lokalbefolkningen som har feil. Demokratiet settes til side, Sand er blitt tragisk forandret på to år. Vi må ikke sy puter under internasjonal kriminalitet, sier Magnus Hiim, og vil utfordre politikere både lokalt og sentralt:

- Nevn ett flerkulturelt samfunn som fungerer bra! ber Hiim, og løfter blikket mot nasjonalromantiske bilder i bestestua.

Så vidt han vet, var hans slekt den første som slo seg ned på Sand.

Her har generasjoner slitt og svettet og all verdens elendighet var langt, langt unna.