Sangen om Jens

Det har samlet seg en giftsky over Thorbjørn Jagland. Kritikken faller tett og den kommer fra alle himmelretninger. Alle vil ha en andel i en prosess hvor forventningen er at Jagland går av som leder av Arbeiderpartiet. Innad slipes stadig flere kniver og de er løftet til hogg. Utad dynges han ned av kriseaktige meningsmålinger, negativ medieomtale og direkte forakt. Hvor lenge kan han holde ut dette?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er sjelden noen nasjonal tragedie når en framtredende politiker blir tvunget til å kaste inn håndkleet. Tvert imot er kriseaktige avganger en del av den politiske prosess fordi noen må ta ansvar. Partiet må videre når lederen ligger igjen på slagmarken. Men når det gjelder kritikken av Jagland, kan det være grunn til å stoppe opp. Det er jo ingen fundamentale politiske forskjeller mellom ham og Jens Stoltenberg. Altså handler dette først og fremst om personlig utstråling, stil og evne til kommunikasjon.

  • Dette er viktige egenskaper i politikken. Den som skal skape entusiasme og glød blant velgerne og i partiet, må kunne slå gnister. Der Jens Stoltenberg er varmt inkluderende, er Jagland som oftest kjølig ekskluderende. Partilederen er sjenert, nestlederen er utpreget sosial. Det handler om det moderne og det tradisjonelle, om forskjellen mellom Lier og Bygdøy allé.
  • Borer man litt dypere, blir resultatet mer nyansert. Det er f.eks. et paradoks at det var Thorbjørn Jagland som gjennomførte moderniseringen av Arbeiderpartiet, mens det er Jens Stoltenberg som virker tidsriktig. Jagland får ikke høste det han har sådd. Og selv om hans ulike utspill ikke alltid er markedstilpasset og framføringen under pari, skal man være kynisk for å overse at mannen tar politisk tenkning på alvor. Noen stikkord viser dette. Jagland har f.eks. sanert sosialistiske dogmer når det gjelder økonomisk politikk og byråkrati, han har brakt partiet ut av blokktenkningen, foreslått partireformer og nye relasjoner mellom de styrende og de styrte. Det var selvfølgelig mange som lo av «det norske hus». Men hvorfor ler vi ikke oftere av dem som ikke engang kan slå inn en spiker?
  • Vi vet mindre om Jens Stoltenbergs politiske visjoner. Det har bl.a. sammenheng med at han i lang tid befant seg i skyggen av sin far eller to skritt bak Gro eller Thorbjørn. Som politiker har han levd mellom barken og veden. Der er det som kjent sevje, men det er også trangt. Stoltenbergs lojalitet skal i hvert fall ikke brukes mot ham. Den er tvert imot en lederegenskap han kan få god bruk for.
  • Når en politiker har havnet på sklia, ser det ut til at offentligheten rammes av kollektiv historieløshet. Vi glemmer at politisk respekt og suksess ofte er brolagt med nederlag og avskrivning i mediene. Carl I. Hagen var i årevis et null i fattigkommisjonen etter at han kom inn på Stortinget fordi Anders Lange døde. Hanna Kvanmo ble kastet til ulvene, men ristet dem av seg og ble politisk dronning. I dag er det nærmest glemt at Jan Petersen ble avskrevet som en politisk svekling. Kristin Halvorsens politiske liv hang i en tynn tråd da hun hyret på som «flyvertinne i et bombefly» over Kosovo, for å låne et uttrykk fra forfatteren Georg Johannesen. Men SV ble blant valgets vinnere. For ikke å snakke om Gro. Hun fikk stempel både som kjeftesmelle og administrerende direktør. Men hennes innsats for kvinners rettigheter og selvfølelse har trolig historisk dimensjon.
  • De politikerne som tåler en trøkk og som klarer å vende nederlagene, har som regel både en sterk politisk vilje og evne til å kommunisere direkte med velgerne. Det er vanskelig å kaste en som står sterkt i folket. For Thorbjørn Jagland er det nærmest omvendt. Han står trolig sterkest i partiet, og derfor er utgangen på lederstriden i Arbeiderpartiet usikker. Uansett utfall er én ting klart: I lengden har ikke norsk politikk råd til å miste mennesker som insisterer på at reform er viktigere enn form.